Gi mer penger til Afrika…

…Men gjør det på en riktig måte. VG skriver i dag at rike land ikke holder bistandsløftene. På G8-møtet i Gleneagles, Skottland i 2005 ble de rike landene enige om å doble bistanden til Afrika innen 2010. I følge Africa Progress Panel, som ledes av Kofi Annan, vil de rike landene gi 40 millarder dollar mindre enn hva de lovet skriver VG.

Av: Andreas Viken Førster

Økt bistand er etter min mening svært viktig for utviklingen i Afrika. Men økt bistand alene løser ingenting. I Norge forsøker vi å nå målet om å gi 1 prosent av BNI til bistand, men vi tjener så mye penger på olje at det blir vanskeligere og vanskeligere å gi den ene prosenten. Likevel er det viktig at det legges press på myndighetene for å nå dette målet.

Samtidig som man fokuserer på beløp må man også vurdere hvordan bistandsmidler benyttes mest effektivt. Mye av Norges bistandspenger kanaliseres gjennom institusjoner som for eksempel Verdensbanken. Da blir det vanskeligere å se hva pengene faktisk brukes til enn om de går gjennom organisasjoner i sivilsamfunnet. Utviklingsfondets arbeid er lett å spore, og det er mulig å måle faktiske resultater av den jobben som gjøres.

Etter tsunamien i Asia i 2004 ga nordmenn rekordbeløp til organisasjoner som arbeidet i det rammede området. Det ble faktisk gitt så mye at den menneskelige kapasiteten i mottakerorganisasjonene ikke var stor nok til å benytte alle midlene med en gang. Likevel er det trist å se at folk som gir føler seg lurt på bakgrunn av feilinformasjon. Man har selvfølgelig rett til å vite hva de pengene man gir går til. Men jeg tør påstå at penger man gir til en bistandsorganisasjon går til å hjelpe de som trenger det, enten de er tsunamiofre i Indonesia eller sultrammede i Darfur.

Det vil alltid være eksempler på mislykkede prosjekter. Det er ikke til å unngå. Samtidig er det så mange suksesshistorier og vellykkede prosjekter som viser at bistand fungerer. Og det er da bedre å fokusere på det positive, men ikke uten å ta lærdom fra de gangene ting går galt.

Penger brukt på bistand er en viktig målestokk fordi det er så enkelt å si om man har nådd et mål, eller om man fortsatt har et stykke igjen. Men hvilke resultater pengebruken gir er vel så viktig. Og totalt sett er disse resultatene svært gode. Givergleden blant folk i Norge er stor, og den bør ikke ødelegges av noen dårlige eksempler innimellom. Vi bør være mer storsinnede enn som så.

2 comments on “Gi mer penger til Afrika…
  1. Selvsagt vil det alltid være maaaange mislykkede bistandsprosjekter, og det må vi faktisk leve med. Harvardøkonomen Dani Rodrik, som er en forkjemper for aktiv industripolitikk i fattige land (http://rodrik.typepad.com/), har sett på myndigheters involvering i økonomier, og hvorvidt de lykkes eller ikke med grundervirksomhet. De lykkes, mener Rodrik. Selv om opptil 80% av prosjektene havner der pepper’n gror, er de resterende prosjektene ofte så lønnsomme at myndighetene tjener fett uansett. Dessuten skapes det jobber.

    Private investorer, som mange hevder er overlegne myndigheter i å ta beslutninger og i å skape arbeidsplasser, gjør det ikke nevneverdig bedre. Det er tross alt en grunn til at vi har et utstrakt regelverk for konkurser: Om man ikke lyktes første gangen, er det viktig å kunne ta lærdom av det, og få muligheten til å prøve igjen en gang til. Kanskje lykkes man bedre andre gangen? Eller tiende gangen? Samfunnet tjener på å la grundere og entreprenører lære gjennom feil, og det er derfor vi har dette regelverket.

    Så hva kan vi overføre av dette i forhold til bistand? Mye! Det er viktig å ikke være alt for redd for å mislykkes, er man det prøver man ikke hardt nok! Det er også viktig å ha muligheten til å lære av feil, gjør man ikke det vil man aldri nå noen mål. Og sist, men ikke minst, det er veldig viktig med fleksibilitet, slik at man kan spesialdesigne prosjektene ut i fra lokale forhold og egen kunnskap.

    Allikevel vil jeg påstå at svært mye av dagens bistand, i global sammenheng, er mer eller mindre utviklingsfiendtlig. Pengene avler ofte korrupsjon, og enorme summer havner i skatteparadiser og hos illegale våpenhandlere. Bistandsmidler er ofte svært like fleskible, og myndigheter og investorer møter perverterte insentiver. I Malawi skapte donororganisasjonene matkrisa i 2005, fordi de i utgangspunktet nektet å finansiere valgøftene (landbrukssubsidier) til den nyvalgte President Mutharika. Når finansieringen endelig kom, var det for sent. Resultatet var sult fra Oktober til Mars.

    I vesten er det ikke alltid så mye bedre, og vi ser at demokratiske prosesser undergraves av (ofte ignorante) populister som prøver å diktere myndigheter gjennom media, og vi ser mer eller mindre suspekte individer og virksomheter fremheve rørende utspill om hvordan akkurat DU kan hjelpe fattige negre, og du forstår av konteksten at de ikke kan hjelpe seg selv (det er feil, selvsagt – de kan hjelpe seg selv, men alt blir bedre i felleskap!).

    Og da er det kanskje ikke akkurat hvor mye penger som brukes som blir det viktige, men hvordan de brukes. Og i dag bruker mange store internasjonale bistandsbyråer penger på en måte som undergraver lokalt demokrati.

    Altså er det ikke bare enkelte mislykkede prosjekter som står i fare for å underminere nordmenns giverglede, og dermed blir det ekstra viktig for Spire og Utviklingsfondet å fokusere på hvorfor våre metoder lykkes, og hva som skiller oss fra hykleriet som gjennomsyrer så mange deler av denne bransjen.

Leave a Reply