“Hva er min rett?” – Menneskerettigheter i handel og produksjon

Stavanger klær blogg

En artikkel om brudd på menneskerettighetene i handel og klesproduksjon.

Ifølge Forbes står klesindustrien for om lag 10% av global karbonutslipp, og er etter oljen den nest mest forurensende industrien globalt. Men klesindustrien er imidlertid også “skitten” i en annen betydning, og med det refererer jeg til menneskerettighetsbruddene innenfor industrien.

Har du noen gang tenkt på hvem som har sydd den genseren du har på deg? Hvor den kommer fra? Og hvor annerledes livet ditt er fra en jente eller en gutt som jobber 10 til 12 timer hver dag med en timelønn på 225 kr i måneden?

 

Hvorfor er det så mange brudd på menneskerettighetene i klesindustrien?

Klesindustrien er basert på et subkontraktsystem, dvs. at produksjonen av varene delegeres, slik at de ikke er de som selger klærne som lager dem. Med mindre butikken eies av et enkelt merke bestiller den da klær fra designere som f.eks Quiksilver og H&M, og kjøper retten til å selge deres klær. De som designer klærne bestiller kontraktører (fabrikker) som produserer dem. Det er kontraktørene som leier og betaler arbeiderne, og de skal i teorien også sørge for at arbeidernes rettigheter møtes, selv om dette ikke alltid skjer.

Sterk konkurranse setter mange kontraktører i en posisjon der de må akseptere den prisen de blir gitt for å unngå å se arbeidet plasseres i en annen fabrikk. Selgerne og designerne ønsker å bruke minst mulig penger, og gir til de som produserer billigst. Konsekvensene av dette er at fabrikkeierne kutter hjørner. Dette går på bekostning av arbeidernes lønninger, menneskerettigheter og sikkerhet. Industrien tvinger fabrikkeierne til å “svette” profittene ut av arbeiderne, og operere på farlige arbeidsplasser.

Et av eksemplene på dårlig sikkerhet er bygningen på Rana Plaza som kollapset, der over 1100 mennesker mistet livet.

Bygningen Rana Plaza som kollapset.

Bygningen Rana Plaza som kollapset.

Disse fabrikkene kalles ofte for “sweatshops”. “Sweatshops” er butikker som utnytter deres arbeidere via dårlig og ulevelig lønninger, substandard metoder eller anlegg, fysisk eller psykisk mishandling, farlige arbeidsforhold, barnearbeid og mer. Tilsammen gir dette ett bilde på moderne slaveri. Det har blitt flere av disse “sweatshopene” da økende lønnskrav i Kina har gjort at man har flyttet arbeidet til høyrisiko-land som Vietnam og Bangladesh.

Nå tenker du sikkert at hvis du kjøper dyrere klær så får arbeiderne mer lønn.

De fleste merkevarer produserer varene på de samme fabrikkene og arbeiderne får like mye lønn om genseren din kostet 199 kr eller om den kostet 1999 kr.

På grunn av måten systemet er satt opp på kan selgerne og designerne si at de ikke selv ansetter fabrikkarbeiderne og dermed fraskrive seg store deler av ansvaret. Det til tross for at de har nesten komplett kontroll over produksjonskjeden og har makt til å sikre rettferdige arbeidsforhold. Ettersom kjedene ønsker lavest mulig pris og gir jobber til fabrikkene som kan produsere billigst, er de selv ansvarlige for de forferdelige forholdene.

I dagens samfunn er det ikke vanskelig å sikre seg at fabrikkene man gir tilbud til følger menneskerettighetene, men hvis man vil bruke minst mulig penger er det noe annet. Noe av det verste med denne problemstillingen er at det ikke er mye som skal til for å sikre arbeiderne en rettferdig lønn, men at det likevel ikke blir gjort noe med.

Hva kan vi gjøre med dette?

Det første vi kan gjøre er å kreve innsyn i forsyningskjeden, det vil si at kjøperne skal få vite hvor og under hvilke forhold klærne er laget. Det er en økende trend å kreve dette, og det er noe flere og flere er opptatt av. Å få kunnskap om hvor klærne er laget og under hvilke forhold er et mektig verktøy for å få klesselgere og merker til å respektere arbeidernes rettigheter.

Det andre man kan gjøre er å agere for, stemme for eller lobbyister for lover som skal sikre at ulike selgere og merker tar ansvar for å holde ting som “dårlig og ulevelig lønn, substandard metoder eller anlegg, fysisk eller psykisk mishandling, farlige arbeidsforhold, mangel på fordeler, barnearbeid og slaveri” ute av forsyningskjeden.  Den britiske statsministeren sa i 2015 at britiske forretninger måtte redegjøre for hva de gjorde for å holde slaveri og human trafficking ute av deres forsyningskjede.

Dette er imidlertid noe som flere merker setter seg imot. Som vi får høre i filmen “The True Cost”: “De sier alle disse fine tingene, men når vi prøver å få igjennom lovforslag sier det at det kan vi ikke gjøre, at det ville skadet de frie markedet”  De trekker opp det “frie marked” som skjold, for å unnslippe det ansvaret de har for å respektere rettighetene til de som lager klærne de selger.

Siden alle i produksjonskjeden fraskriver seg ansvaret, har hver enkelt av oss også ett ansvar for fabrikkarbeidernes rettigheter? Svaret er JA. Som enkeltperson kan man samle inn informasjon for å ta rasjonelle valg, stille kritiske spørsmål og velge merker og kleskjeder som setter arbeidernes rettigheter som ett krav i produksjonen. For disse kjedene finnes.

Dermed vil jeg konkludere med at vi alle har ett ansvar for å sørge for at fabrikkarbeiderne som lager våre klær får en rettferdig lønn, ikke trenger jobbe opptil 14 timer i døgnet for en levelønn og ikke trenger og ofre sine liv hver eneste dag for at vi skal kjøpe billige vi klær vi nesten ikke bruker. Så det er store spørsmålet er; bryr du deg nok om rettferdighet og andres rettigheter, til å endre dine egne vaner, eller stille spørsmål ved plagget du har på deg? Her er det ikke tanken som teller, men valgene du tar som gjør forskjellen for disse menneskene. Vær en bevisst forbruker! Valgene du tar kan utgjøre en stor forskjell for arbeiderne som lager klærne.

Skrevet av Tor Håkon Carlsson, Spire Stavanger.

Følg med på hva som skjer i Spire Stavanger her.

Leave a Reply