6-timersdagen på Kellogg’s

Nylig har jeg lest en bok som vekker interesse, som handler om da Kellogg’s byttet ut de tre 8-timersskiftene med fire 6-timersskift på deler av fabrikken sin i Battle Creek i 1930.

Ordningen ble delvis holdt i over 50 år.

I arbeiderbevegelsens begynnelse på 1800-tallet var det redusert arbeidstid som var kampsaken som forente arbeiderne. Høyere lønn var også en kampsak, men her var det vanskeligere å bli enig om hvem som skulle prioriteres (kvinner eller menn, erfarne eller uerfarne). Så da den store depresjonen kom i 1929 var det 8-timersdagen og 5-dagersuka som var vanlig. Mange fagforeningsledere tok til orde for enda mer reduksjon i arbeidstida som svar på den høye arbeidsledigheten, de ville ha lovfestet arbeidsdeling. De så også på redusert arbeidstid som et gode på lik linje med økt lønn. Mange så på det som en naturlig fortsettelse av utviklinga som hadde pågått i flere generasjoner. Det ble sagt at mer tid kommer, valget står mellom mer fritid eller økt arbeidsledighet. Andre mente man ikke hadde godt av for mye fritid, folk kom jo til å bli gal av all den ledige tida.

Grunnleggeren William Keith Kellogg og direktøren Lewis J. Brown hadde en ledelsesfilosofi som gjorde at de skilte seg ganske mye fra andre bedriftsledere. Du kan godt kalle dem velferdskapitalister (ikke kall dem sosialister for da snur de seg i graven). De mente at bedriftene hadde et ansvar for å redusere arbeidsledigheten. Dermed ble 6-timersdagen innført fra og med 1. desember 1930 på initiativ fra ledelsen. Og reaksjonene lot ikke vente på seg. De fikk skryt fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverforeninger, og ikke minst presidenter. Herbert Hoover inviterte W. K. Kellogg til Washington i 1931, og i 1933 skal Franklin D. Roosevelt ha ringt til W. K. for å gratulere han med det han gjorde.

Samtidig med at arbeidsdagen ble kortere økte ledelsen timelønna med 12,5%, og året etter ble timelønna skrudd opp 12,5% til. Overtidsbetaling ble erstattet av en bonusordning ut i fra hvor produktiv avdelingene var. Og lunsjpausen ble fjernet. Økningen i timelønn var mindre enn reduksjonen i antallet arbeidstimer, slik at den totale ukelønna i de fleste tilfeller gikk ned. Folk flest var ikke akkurat rike på 30-tallet, men de fleste arbeiderne støttet likevel ordningen. I 1931, det første hele året med 6-timersdag, var overskuddet doblet sammenlignet med i 1929. Antallet ulykker var redusert med 41% og antallet fraværsdager per ulykke gikk ned med 51%. Bedriften hadde også et omfattende program for å tilrettelegge for fritidsaktiviteter.

Selv om Roosevelt i begynnelsen støttet lovfestet arbeidsdeling var det en ganske annerledes politikk i reformen som fikk navnet New Deal. Forfatteren omtaler dette som det viktigste politiske veiskillet i forrige århundre. I stedet for å dele på arbeidsplassene skulle staten bidra til å skape arbeidsplasser. Det meste av næringslivet og etter hvert også mange fagforeningsledere støttet denne politikken. Og siden har markedsøkonomiene i hele verden stort sett basert seg på lignende strategier.

I 1936 var Kellogg’s verdens største fabrikant av ferdigmat bygd på kornprodukter, men de hadde ingen fagforening. Dermed fikk Battle Creek besøk av fagforeningsledere fra National Council of Grain Producers som begynte å organisere arbeiderne. Ledelsen i Kellogg’s ble tatt på senga. På det første møtet mellom den lokale fagforeninga og ledelsen skal W. K. ha grått og sagt igjen og igjen: «Hvis de bare hadde kommet til meg, skulle jeg ha gitt dem det de ønsket.» Fagforeninga krevde 6-timersdag for hele fabrikken. Kort tid etter trakk W. K. seg fra den daglige ledelsen. Brown hadde forsvunnet på et tidligere tidspunkt, og med den nye ledelsen kom også en ny ledelsesfilosofi. Årene som fulgte var preget av en stadig dragkamp mellom ledelsen og fagforeninga. Etter hvert ble det også flere og flere arbeidere som ville ha 8-timersdag. Det gjaldt først og fremst de med høy ansiennitet. De var ikke like bekymret for å miste jobben og var dermed ikke like opptatt av jobbdeling. Men en standhaftig gruppe holdt altså fortet helt til 1985.

I Norge er det også bedrifter som har hatt 6-timers arbeidsdag eller 30-timers uke. Tine avd. Heimdal innførte dette fra 2006, først som prøveprosjekt og så som fast ordning. Sykefraværet gikk ned fra 11,5% i 2006 til 5,9% i 2013. En undersøkelse som Framtiden i Våre Hender har gjort viser at 69,3% av Norges befolkning foretrekker redusert arbeidstid framfor økt kjøpekraft. Og den stadig økende produksjonen som Roosevelt’s strategi går ut på fører også til økt forbruk av ressurser og økte utslipp av forurensning, noe som igjen kan gå ut over velferden vår. Flere stortingspartier sier at vi må jobbe mer for å finansiere velferdsstaten i framtiden. Det ligger noen forutsetninger bak dette utsagnet som absolutt er mulig å utfordre. Den mest ubestridelige er kanskje «eldrebølgen». Den er reell. Men hva er verdien av å ligge ensom og forlatt på et gamlehjem, mens slektningene ikke har tid til å besøke deg fordi di må finansiere gamlehjemsplassen din?

Til slutt vil jeg gjengi ordene fra talen som ble holdt i «begravelsen» 8. februar 1985:

Farwell good friend – «old six hrs.»

We had become so attached to you.

‘Tis sad but true!

You kept our families closer together.

But Mr.8 hrs. said “Go out and get ‘em”

He had the “win”.

But we didn’t “grin”.

Now you’re gone and we’re all so blue…

Since you’ve taken some of our friends, too!

So off you’ll go to lie beside our founder – “Mr. K”.

Our bodies will never forget “you”.

For you were good to them, too!

And now a moment of silence – let’s shed those tears.

We’ll try hard to banish our fears.

And now get out the vitamins – give your doctor a call

Cause old 8 hrs. has got us “all”.

 

Skrevet av Hans Inge Alander, Spire Trondheim

Leave a Reply