Refleksjoner over sommerens feltarbeid – kvinnekooperativer i Nicaragua

Denne sommeren har jeg gjort feltarbeidet for masteren min. Jeg har de siste syv ukene besøkt tre forskjellige kvinnekooperativer på landsbygda i Nicaragua og gjort en hel del intervjuer. Jeg valgte kvinnekooperativer fordi kvinner i utviklingsland ofte har færre muligheter enn menn. Færre muligheter til å jobbe, ha tilgang på penger, forlate huset og generelt bestemme over egne liv. Kvinner utgjør også den største arbeidsgruppen i landbruket på verdensbasis, men får mindre betalt og mindre annerkjennelse for arbeidet de gjør enn menn. De har normalt også ansvar for hus, hjem, barn og familie, aktiviteter som gjør det vanskelig å ha lønnet arbeid. Det er derfor viktig med prosjekter som inkluderer kvinner og gir de makt over eget liv. Med feltarbeidet mitt i sommer vil jeg se på hvilke muligheter det gir kvinner i Nicaragua å være en del av et kooperativ.

Jeg studerer agroøkologi, et studie som tar for seg de sosiale, miljømessige og økonomiske aspektene av landbruk. Vi ser på alt som omhandler landbruk, ikke bare jordstykket og hva som gror der. Jeg bestemte meg tidlig for å skrive en masteroppgave basert på feltarbeid i et utviklingsland. Både i studiesammenheng og i Spire snakkes det mye om solidaritet med fattige bønder, og om hvordan vi kan bidra til å gjøre deres hverdag bedre. I den grad det er mulig når jeg kommer flyvende inn fra Norge, ville jeg oppleve bøndenes utfordringer og virkelighet. Ikke bare lese om de.

Ute med damene på maisåkeren

Ute med damene på maisåkeren

Fordi jeg som en del av feltarbeidet mitt skulle gjøre intervjuer fikk jeg høre mange livshistorier. Veldig mange triste, og veldig mange uten muligheter og uten drømmer. Uten drømmer fordi de visste at de aldri kom til å få de oppfylt. Det var sterkt å legge bøkene til side og høre deres historier ansikt til ansikt i deres i miljø.

Fordi jeg bare var på besøk, kommer jeg aldri til å virkelig skjønne hvordan det er å være kvinne på landsbygda i et fattig land. Hvordan det er å være dominert av en mann, ikke ha muligheter, ikke ha tilgang på helsetjenester hvis barna dine blir syke eller ikke ha nok vann og mat. Jeg kommer aldri til å forstå hvordan det er å ikke ha råd til å leve et verdig liv.

Men en av de tingene jeg kunne oppleve var maten. Den manglende variasjonen i maten. Mens vi her i Norge er vant til å variere mellom all verdens mat daglig, spiste de stort sett det samme hver dag på landsbygda i Nicaragua: ris, bønner og mais. Det var det ingen matbutikker med verken små eller store utvalg. Heller ingen penger til handle om de hadde hatt butikker i nærheten. Familiene jeg bodde hos spiste stort sett bare disse tre tingene. Bønner, mais og ris. Frukt og grønnsaker bare om det var i sesong eller om de kunne dyrke det selv. Og selvfølgelig bare om det var tilstrekkelig regn. Det tok ikke mer enn noen dager med ris og bønner til alle dages måltider før jeg begynte å skjønne hvor fjernt dette var fra vår virkelighet i Norge. Det var ikke noe annet å spise. Selv om jeg hadde lyst på og selv om jeg hadde penger, var det ingen ting annet i nærheten. Her måtte jeg ha venta i måneder på å spise en banan hvis jeg ville hatt en. Hjemme derimot tar vi det som en selvfølge at den alltid er her. Og attpåtil den skal være perfekt. Er den ikke det, fjerner butikkpersonalet den så vi slipper å forholde oss til den. Da er den skitten, ekkel og umulig å selge. Og det gjelder jo ikke bare banan, men alt som selges i butikker i Norge. Etter nære møter med fattigdom og sult, virker forholdet vårt til mat her hjemme fjernt.

En "pimpa" versjon av mais og bønner

En “pimpa” versjon av mais og bønner

Etter sommerens feltarbeid sitter jeg igjen med en dyp takknemlighet. En takknemlighet over å være født i Norge, over de uendelige mulighetene jeg har her: til å studere det jeg vil, gjøre det jeg vil eller spise det jeg vil. Jeg føler meg oppriktig privilegert og jeg håper jeg klarer å ta vare sette pris på det jeg har her i lang tid fremover.

Jeg er også veldig takknemlig over alle kvinnene som ville snakke med meg, som stolte på meg nok til å dele deres utfordringer og historier med meg. Mesteparten av jordens befolkning er fattige småbønder akkurat som disse kvinnene. Det er de som er verdens helter og det er de som produserer vår mat. Vi burde være mer takknemlige over maten vår.

Takk for maten.

Skrevet av Caroline Berntsen, koordinator i Spires matutvalg.

Leave a Reply