Så hva skjer med søpla i kommunen vår egentlig? En tilstandsrapport fra Spire Ås

– Mye om avfall generelt – og litt om dagen vi dro på lokallags-ekskursjon for å lære om søppelet vårt.

Et tema som har vært jevnlig oppe på Spire Ås’ ukentlige medlemsmøter er søppelhåndteringen i kommunen. Forvaltning av avfallsressurser er et uhyre viktig miljøspørsmål – kanskje verdens viktigste? – og burde være en svært høyt prioritert oppgave for alle landets kommuner som sitter med ansvaret. Vi har blitt veldig mye flinkere på avfallshåndtering de siste tiårene, og kravene og regelverket strammes stadig til for å forbedre løsningene. Men hovedproblemet er og blir at vi skaper uhorvelige mengder avfall hvert år. Miljøstatus.no oppgir at den totale avfallsmengden har økt over femti prosent siden 1995, og at en god del av denne økningen skyldes at særlig privat husholdningsavfall har økt drastisk. I 2014 kastet hver av oss 438 kilo husholdningsavfall, noe som tilsammen utgjorde 2,3 millioner tonn avfall i følge SSB. I tillegg forteller SSB at gjenvinningen totalt har gått ned. I 2008 fikk vi til å utnytte førtifire prosent av avfallet til materialgjenvinning, kompostering eller biogassproduksjon. I 2014 var denne andelen gått ned til trettisyv prosent av avfallet – og stadig mer av avfallet går rett i forbrenningskamrene. Vi produserer altså mer søppel og blir stadig dårligere til å gjenvinne det videre til nye ressurser hvis vi ser bort i fra energien forbrenningsanleggene skaper. Er det virkelig sånn myndighetene våre mener utviklingen skal fortsette?

Mange aktive i Spiregruppa, som består av både internasjonale og norske studenter, har funnet det besynderlig at en landbrukskommune som Ås ikke forvalter ressursene sine bedre gjennom forbedret gjenbruk, resirkulering og gjenvinning av avfallet. Hvorfor er det kun papiret, og glass og metall, som vi sorterer ut av restavfallet som går rett i ovnene? Med så mye matjord rundt seg skulle man tro at kompostressurser ble betraktet som et kjært gode. Men vi sorterer ikke ut matavfall som det blant annet gjøres i Oslo. Hvorfor markedsfører kommunens store flaggskip, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, et grønt og miljøvennlig campus, mens avfallssortering og gjenbruk virker å være helt i det blå? Det ble til slutt mange spørsmål vi lurte på, og derfor bestemte vi oss for å kontakte regionens interkommunale renovasjonsselskap Follo Ren for å få svar på en liste med spørsmål.

Onsdag 13. april syklet vi derfor av gårde til Follo Rens hovedkontor på Vinterbro i stedet for å avholde vanlig medlemsmøte. Turen gikk på idylliske Kongeveien over jordene ved Nordby, og etter en noe svett transportetappe ble vi ønsket velkommen av prosjektleder Astri Ekroll som hadde satt av ettermiddagen til å forklare oss hvordan Follo Ren jobber med renovasjon i kommunen. Mange – Follo Ren inkludert – mener at moderne sentralsorteringsanlegg er fremtiden til avfallshåndtering- og foredling. Forskning har vist at maskinell sortering av avfall er langt mer effektivt enn om innbyggerne pålegges å sortere selv. I flere år var det planer om å opprette et slikt supermoderne sorteringsanlegg i Follo, hvor all den nyeste teknologien skulle sørge for at anlegget ble verdens mest effektive avfallssorteringsanlegg. Siden prosjektet ble skrinlagt i 2014 grunnet mangel på politisk vilje i noen av regionens kommuner har Follo Ren i stedet inngått en avtale om å sende søppelet sitt til Romerike Avfallsforedling (ROAF) som besitter en av Europas mest moderne sorteringsanlegg.

Fornøyde Ås-spirer etter et lærerikt besøk på Follo Rens hovedkontorer i Vinterbro.

Fornøyde Ås-spirer etter et lærerikt besøk på Follo Rens hovedkontorer i Vinterbro.

Anlegget benytter et tyvetalls ulike sorteringsmaskiner til å skille ut matavfallet og forskjellige typer plast. Matavfallet blir omdannet til biogass og biogjødsel, mens plasten materialgjenvinnes. Av 35 000 tonn avfall som kommer inn i anlegget går om lag 21 000 tonn til forbrenning som betyr at 14 000 tonn mat og plast får nytt liv i andre former.

Selv om fasilitetene påstås å være i verdensklasse vil ROAF-løsningen bety at innbyggerne selv skal sortere ut matavfallet i egne grønne poser, noe som dessverre gjør at omlag femti prosent av matavfallet fortsatt finner veien til restavfallsposen, og forbrenningsovnene, fordi det fortsatt er mange som ikke tar seg bryet med å sortere avfallet sitt. I det prosjekterte anlegget til Follo Ren skulle matavfallet derimot skilles maskinelt ut fra restavfallet noe som ville gitt en estimert utvinningsgrad på åtti prosent. Likevel, en midlertidig løsning som i hvert fall bedrer dagens situasjon, er nesten på plass, og skal iverksettes i 2017 dersom politikerne er enig i alle forslagene fra renovasjonsselskapet. Romerike Avfallsforedling har imidlertid ikke uendelig med kapasitet, Akershus er et stort fylke og kommunene i Follo trenger å planlegge for sterk befolkningsvekst (les: sterk avfallsvekst) i årene fremover. Det betyr at vi kanskje burde forsøke å presse lokalpolitikerne til å igjen åpne opp for forslaget om et eget sentralsorteringsanlegg i regionen. Eventuelt vurdere andre smarte løsninger.

Videre kan vi som organisasjon gjøre vårt beste for å inspirere folk til å hjelpe til med å ”minimere” sin egen avfallsmengde. Zero Waste-bevegelsen viser at folk faktisk kan leve fullverdige liv nesten helt uten å putte noe i søppelcontainerne. Man kommer veldig langt med å ha sin egen kompost (min står under vasken), unngå engangsprodukter, og å handle bevisst og emballasjefritt. Og selv om renovasjonsselskapene argumenterer sterkt for at fremtidens søppelsortering skal skje med moderne teknologi er det definitivt bevisstgjørende å finsortere sitt eget avfall for å se hvor man kan kutte. Vi må presse matindustrien til å slutte å selge oss mer plast enn mat på butikken, og vi kan benytte oss av alternative kanaler når vi gjør innkjøpene våre hvor vi slipper unna de voldsomme mengdene av emballasje som utgjør en stadig større andel av husholdningsavfallet vårt. Her i Ås har vi blant annet en frivillig drevet kooperativ butikk på campus, kalt BUA, med lokale og økologiske tørrvarer i løsvekt til en rimelig penge. Vi har Kooperativet Ås hvor man kan få lokalt dyrkede grønnsaker uten plasttrekk, og vi har andelslandbruk hvor man rett og slett drar middagen opp av jorda selv. Alle byer med respekt for seg selv begynner å få kolonialer og andre tilbud som muliggjør mindre forsøplende mathandel, men vi må faktisk benytte dem for at de skal beholde livets rett. Når du har eliminert matavfall og minimert plastemballasjen må du etterhvert begynne å gå ut med restavfallet før posen er full fordi den begynner å lukte etter tre uker i skapet.

Ikke minst: Utsett deg selv for ubehaget det skaper å se hvor mye søppel som er på avveie ved å bli med på Strandryddings-aksjoner, Rusken-aksjoner og ikke minst borettslagets vårdugnad.

Neste ekskursjon går til NMBU for å finne ut om de kan bli bedre på søppel. Næringsavfall er nemlig en helt annen historie – og muligens et nytt alt for langt blogginnlegg..

Tekst av Liv Anna Lindman, med litt hjelp fra Dina Norum Kivle, bilde av Mari Jensen Aas.

Leave a Reply