WTO ministermøte

Jeg var på min første ministerkonferanse i WTO i desember 2015. Det var en spesiell opplevelse. Det verste var frustrasjonen og oppgittheten som satt igjen etter konferansen. USA og EU har fortsatt en enorm makt i internasjonale forhandlinger og det var kjipt å se de styre fram over utviklingslandene.

Konferansen varte fra 15-20 desember i Nairobi Kenya. 1 dag på overtid. Ministerkonferansen er annen hvert år og det er her ministrene skal bli enige om WTO avtaler. Fra Norge var vi en ganske stor gruppe. Utenfor delegasjonen var vi folk fra Changemaker, Fellesrådet for Afrika, For Velferdsstaten, Karibu, Utviklingsfondet, og Bondelaget.

nordmenn med den beste mango milkshaken i verden

nordmenn med den beste mango milkshaken i verden

I den norske delegasjonen var NNN (LO sin representant), Norges Bondelag, Forum for Utvikling og Miljø og Sjømat Norge pluss noen stortingsrepresentanter fra Ap, Sp og Høyre, i tillegg til de vanlige fra UD og våre forhandlere fra Genève.

den norske delegasjonen: Heidi Lundeberg, Liv Signe Navarsete, Øyvind Korsberg, Ingrid Heggøe, Elin Agdestein og Børge Brende.

den norske delegasjonen: Heidi Lundeberg, Liv Signe Navarsete, Øyvind Korsberg, Ingrid Heggøe, Elin Agdestein og Børge Brende.

Det første som møtte oss når vi kom til konferanseområdet var at vi ikke slapp inn inngangen med den rødeløperen der alle andre enn sivilsamfunnet (+næringslivet gikk inn). Vår inngang var rundt et hjørne i den andre enden. Her ble vi scanna med en skanner som aldri peip. Først slapp vi ikke inn inngangen til hovedbygget, men må gå rundt en bakgate inn en bak-inngang. Dette kravet ble løst opp etter hvert.

hovedinngangen ved åpningen av konferansen

hovedinngangen ved åpningen av konferansen

Ingen andre enn ministre + sine forhandlere har tilgang på forhandlingene. Vi fra sivilsamfunn og de fra næringslivet hadde ikke tilgang. Selv vår representant i den norske delegasjonen fikk ikke være med på møtene. Det hadde kanskje egentlig vært noe poeng siden Norge uansett ikke var invitert inn i den gruppa som satt og forhandla frem hele avtalen fra konferansen

De landene som var invitert inn dit var USA, EU, Brasil, Kina og India. Altså ingen land fra Afrika eller de minst utviklede landene var med. Det ministrene fra de ikke- inviterte landene – majoriteten av verdens land – gjorde på konferansen var bare å vente på informasjon fra G5 møtene. Når tekstforslaget først kom, hadde ministrene 2 timer på seg til å gjennomgå teksten før det skulle vedtas på avslutningsmøtet.

protester vi holdt mot den lukkede prosessen og sviket mot utviklingsland

protester vi holdt mot den lukkede prosessen og sviket mot utviklingsland

Flere utviklingsland – deriblant Barbados som er leder for G90 gruppa (Afrikagruppa, stillehavslandene, og de minst utviklede landene) – dro før avslutningsmøtet. Dette kan være i frustrasjon over at de ikke var med i forhandlingene.

G90 landene hadde lagt frem et forslag på «Spesiell og Differensiert behandling av utviklingsland», men tekstforslaget ble ikke engang lagt på forhandlingsbordet eller gitt en forhandlingsleder. G90 gruppa sin frustrasjon over prosessen første til at de gjorde noe uvanlig – nemlig å poste det siste «G90 posisjoner på Differensiert behandling» i WTOs database over offentlige dokumenter.

briefing med tidligere statssekretær Morten Høglund

briefing med tidligere statssekretær Morten Høglund

Vi hadde briefing fra UD og forhandlerne de to første dagene. Deretter måtte vi spørre etter informasjon. Jeg spurte Børge Brende den siste dagen om han ikke hadde noen betenkinger ved hvordan prosessen ble gjennomført – var det greit at 5 stater (inkl EU) forhandla på eget rom? Han ble litt oppgitt og svarte at slik måtte det gjøres, hvis ikke får vi ingen avtale.

Hvis det er sånn «en praktisk» tilnærming til internasjonale forhandlinger er, så er det ikke mye fremtid i disse forhandlingene. Nå må WTO skjerpe seg, og vi må få slutt på at noen land styrer hva som skal på forhandlingsbordet og ikke. Det minste man burde kunne kreve er at alle landene er med i forhandlingene.

Sivilsamfunnet fulgte forhandlingene tett fra «lekkasjer» man fikk fra forhandlere som var innenfor forhandlingene. Vi holdt flere protester, holdt seminarer, pressekonferanser og var aktive i media. Nairobisk tv var gode til å dekke konferansen og stilte flere spørsmål til hvordan dette var positivt for Afrika.

Deborah James (leder for Our World is Not For Sale) blir intervjuet under en protest

Deborah James (leder for Our World is Not For Sale) blir intervjuet under en protestDet som kom ut av den teksten som ble vedtatt på ministermøtet var:

Det som kom ut av den teksten som ble vedtatt på ministermøtet var:

  • Doha- forhandlingene vil fortsette – eller kanskje ikke. Teksten er bare beskrivende og uklar: Noen land mener vi skal fortsette med Doha forhandlingene, andre land vil ikke. Her får vi se hva som skjer i Genève. Dette er viktig fordi flere av de gamle kampene som er viktige for utviklingsland ligger i Doha-forhandlingene, og Doha forutsetter at man skal være enige om alt før man er enige om noe (single undertaking). USA sitt ønske om å starte nye forhandlinger på nye tema er også uklart.
  • Eksportsubsidier skal være avsluttet før 2020. Dette var ikke en veldig stor sak siden hverken USA eller EU hadde noen særlig eksportsubsidier igjen. For Norge var dette viktig.
  • Veiledende tekst på at land kan gi tollfri adgang til bomullsproduserende land, men det står ingenting om de innenlands subsidiene i USA som er et problem for spesielt Afrikanske produsenter.
  • Veiledende tekst på opprinnelsesregler. Det betyr at WTO anbefaler at land kan gi de minst utviklede landene tollfrihet hvis 25 % av verdien er produsert i landet.
  • Avtalen om Informasjons teknologi (ITA) ble godkjent. Det er en avtale mellom 56 WTO land om tollreduksjon på informasjonsteknologi produkter.

For hele oppsummeringen av Nairobi-pakka se teksten jeg skrev her for Handelskampanjen.

Bilder og tekst av Anniken Storbakk, Handelsutvalget i Spire

Leave a Reply