Amatør-landbruker 1.0

På tross av at det er over to år siden jeg pakket sakene og flyttet fra byen til landet, trodde jeg ikke at jeg skulle kunne kalle meg selv ”landbruker” så snart.

Landbrukskommune Ås

Landbrukskommune Ås

Helt tilfeldig, i vinter, kom jeg over informasjon om et nyoppstartet andelslandbruk rett ved der jeg bor og studerer. Født og oppvokst i Oslo-gryta trodde jeg ikke at jeg skulle bo så kort tid i landbrukskommunen Ås før jeg selv satt med fingrene i jorda på et ekte jorde. Men slik skulle det altså gå. Tidligere har jeg strevd med å holde liv i Yuka-palmen, innkjøpt som ensomt grønt innslag fra Ikea, og innfunnet meg med at jeg var en av de som ikke får til dette med å holde liv i grønne vekster. Og så er jeg plutselig med på å dyrke planter jeg ukentlig kan høste fra og spise til middag. Suksess for en si – og attpåtil koser jeg meg med det!

Mens andelslandbruk har fått en kraftig global oppsving de siste tiårene – har vi her i Norge først nå skjønt greia. Landbruksdirektoratet har meldt at antall andelslandbruk her til lands økte fra to gårder i 2008 til femten i 2014, og Oikos teller nærmere tredve aktive landbruk i dag. Og selv om landbrukene er geografisk spredd i vårt langstrakte land – er det særlig den urbane befolkningen som valfarter ut på jordene. Sånne som meg altså (hvis jeg fortsatt får lov til å kalle meg urban).

Den urbane befolkningen som valfarter ut på jordene

Den urbane befolkningen som valfarter ut på jordene

Landbruksmodellen er en form for direkte samarbeid mellom bønder og forbrukere som først oppsto i Japan på sytti-tallet, under en modell kalt ”Teikei” (oversettes ”partnerskap”). Modellen var et svar på japanske forbrukeres ønske om å finne løsninger sammen med matprodusentene som innebar å minske konsekvensene av konvensjonelt og industrialisert landbruk. Forbrukerne ønsket mat som var produsert mer miljøvennlig, og med bedre dyrevelferd, uten at det skulle gå utover bondens inntjening og arbeidssituasjon. Når andelslandbruk fikk fotfeste i Tyskland og Sveits noen år senere, var hovedpoenget å finne solidariske løsninger for bøndene med utgangspunkt i ideene om biodynamisk landbruk. Ideene ble videre brakt over fra Europa til USA, og utover åttitallet begynte man å ta i bruk begrepet ”Community-supported agriculture” (CSA) i Canada og statene, som igjen har spredt seg som globalt term på modellen. Et internasjonalt nettverk kalt Urgenci, som ble dannet i løpet av forrige tiår, sikter på å koordinere ”CSA”-aktivitet globalt, samt styrke formidlingen av fordelene ved modellen.

Andelslandbruk handler om å ta i bruk en alternativ, åpen og lokalt basert økonomisk modell for landbruk og matdistribusjon, hvor andelshavere og bønder deler på både risikoen og fordelene ved matproduksjonen. Det er vanlig at andelshaverne betaler for sin andel av den forventede avlingen for hvert år, og mange har også obligatorisk dugnadsarbeid innbakt i avtalen for andelseiere. Når avlinger er klare til innhøsting vil man få mulighet til å jevnlig motta andeler av dette til eget konsum. Ved at forbruker og produsent i fellesskap blir enige om produksjon og budsjett for ett år av gangen fordeles risikoen for årsvariasjoner i avlingene, og hverken bonde eller andelseier risikerer å tape stort.

Andelslandbruk handler om å ta i bruk en alternativ, åpen og lokalt basert økonomisk modell for landbruk og matdistribusjon

Andelslandbruk handler om å ta i bruk en alternativ, åpen og lokalt basert økonomisk modell for landbruk og matdistribusjon

De fleste virksomhetene i Norge er forbrukerstyrte initiativ, men det virker som om dette begynner å bli et gjengs og anerkjent konsept for mange bønder som ønsker å bidra til miljøvennlig matproduksjon, og samtidig skaffe forutsigbare inntekter. Blant annet har  Bonde og Småbruker, medlemsavisen til Norsk Bonde- og Småbrukarlag, innført fast spalte i hele 2015, hvor de skriver om konkrete problemstillinger knyttet til andelslandbruk.

Mange, blant annet Oikos (Økologisk Norge), som har ansvaret som nasjonal koordinator for andelslandbruk her i landet, mener at modellen legger til rette for lønnsom småskaladrift som kan være med på å sikre landbruket i Norge. Det har grunnet sterk maktkonsentrasjon i matvareproduksjon – og distribusjon, samt kraftig prispress, blitt vanskelig og mindre attraktivt for bønder som ønsker å drive mangfoldig å bruke de konvensjonelle markedskanalene. Det har videre vist seg at det gjerne er de som ønsker å drive økologisk, og/eller bio-dynamisk, som særlig interesserer seg for modellen og starter andelsbruk, uten at dette er nedlagt som noe spesielt krav. For miljøet er det uansett en stor fordel at maten blir særdeles kortreist, og at den blir produsert på en måte som hegner om bærekraftige lokalsamfunn.

”Mitt” andelslandbruk, Dysterjordet i Ås, har sin første avling i år, og jeg har allerede blitt utfordret til å kokkelere med reddiker, spinat, forskjellige typer salat og ikke minst ulike spiselige ugressorter som vi luker ut av åkrene. Denne uka kan jeg sykle innom etter forelesning og blant annet plukke med meg et fantastisk salathode, grønnkål, brokkoli, løk, erter og krydderurter.

”Mitt” andelslandbruk, Dysterjordet i Ås, har sin første avling i år

”Mitt” andelslandbruk, Dysterjordet i Ås, har sin første avling i år

Jeg er en stor fan av at makt fordeles til forbruker og at jeg får inngående kunnskap om hvordan en del av maten vi spiser produseres: Hvor mye ressurser det faktisk krever å dyrke mat, og hvor ekstremt idiotisk det er at mye mat går rett fra åker til søppelkasse. Jeg får fullt innsyn i hvor maten kommer fra; At den er lokalprodusert, og så ren og fersk som det går an å få det. Jeg får i meg sunne bakterier fra jorda som skjerper bakterieflora og immunforsvar. Nyere forskning understreker videre det jeg instinktivt opplever hver gang jeg sykler bort og setter meg ned i åkeren: Jeg blir lykkeligere av å få være med på det arbeidet det krever å få mat på bordet – luking gjør underverker for en stresset studentsjel med alt for mange baller i lufta. Det livet de fleste av oss lever i dag, med hodene halvveis søkende i abstrakte internettskyer – bombardert av påvirkning og inntrykk fra alle kanter – , gjør kanskje at det å stikke fingrene i jorda i ny og ne bør bli en fast del av alles hverdagsrutine. Og så redder vi muligens verden, eventuelt norsk matproduksjon, litt i samme slengen..

Dysterjordet vil forøvrig være representert på Grønn Festival i Ås 22. August og ha stand sammen med Vitenparken slik at du kan komme å stille alle spørsmål du har etter å ha lest dette innlegget. Det blir ”åpen dag” på jordet slik at man kan komme å kjenne litt på den herlige følelsen av å ”dyrke sjæl” i felleskap.

Blogginnlegg skrevet og bilder tatt av Liv Anna Lindman

Kilder:
http://andelslandbruk.origo.no/
https://www.slf.dep.no/
http://urgenci.net/
http://www.oikos.no/

Leave a Reply