Klimafordeling og nye tusenårsmål

Parallellt med klimaforhandlingene i FN foregår det også en spennende prosess med å utarbeide de nye tusenårsmålene, populært kalt SDG’s – Sustainable Development Goals, under forhandlingsplattformen Post2015. Det er gode grunner til å følge begge forhandlingene tett, siden utfallet av denne prosessen kan i stor grad avgjøre resultatet vi får i Paris i desember.

I SDG prosessen har finansiering blitt et stort spørsmål, kalt FfD – Finance for Development. Spesielt klimatilpasning er viktig for mange land i forhandlingsgruppen G77, så viktig at de sa at om ikke FfD kom på plass i de nye målene og ble gode nok, så ville de nedlegge veto mot COP i Paris.

Nå har heldigvis klima kommet med under flere av de 21 foreløpige punktene som det forhandles om for øyeblikket. Likevel er ingenting sikkert enda, og foreløpige oppdateringer fra det siste møtet i New York på SDG forteller at både U-land og rike OECD land blokkerer mange av tekstforslagene, og en egen gren av frustrasjon går på at skatt og kapitalflukt er et stort problem. U-land rapporterer at de føler dårlig eierskap til der pengene går og at det er en brist i transparensen.

Kilde: ecdpm.org

Kilde: ecdpm.org

Den største bekymringen er imidlertid frykten for at SDG skal slåes sammen med FfD, ettersom da vil de midlene som er tiltenkt bistand måtte bli strukket til å inkludere klimafinansiering, og et godt gjett er at klima da vil tape.

«Utviklingslandene har trodd at klimaforhandlingene handler om naturvitenskap. Nå har vi skjønt at de handler om økonomi.» sa Sudans FN-ambassadør Lumumba Di-Aping etter et mellomsforhandlingsmøte om klima i Bangkok i 2009. Det er mye sant i dette, men det trenger ikke være en dårlig ting! For å virke forsonende mellom forhandlingsparter i nord og sør har forhandlingsgruppen CAN, Climate Action Network, innført tanken om et fremtidskappløp; der de største økonomiene skal konkurrere i hvem som kan bidra mest til fornybare energisatsinger. Istedet for å tenke resterende karbonplass i atmosfæren og fordelingen av denne, så foreslo de at man heller snakker om en innsatsdeling der ansvaret for hva som skal gjøres av konkrete tiltak blir fordelt.

Det er viktig at både gode bistandsmål og klimafinansieringsmekanismer blir vedtatt, både i Post2015, og i COP. Den beste måten vi i norske miljøorganisasjoner har for å bidra til at både rike land som Norge tar sin del av ansvaret, samt at forhandlere som Di-Aping ikke mister motet og troen på at et multilateralt samarbeid kan være løsningen for klimaendringene; er ved å fortsette å engasjere oss, fortsette å sette oss inn i store problemstillinger og fortsette å jobbe og lobbe for en mer rettferdig fordeling av klodens ressurser.

Skrevet av: Charlotte Synnøve Garmann-Johnsen

Leave a Reply