#skrivforklima – hvordan avsløre en klimaskeptiker og tips til videre lesning

I 24 dager presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL  24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein felles skrivedugnad. Hver dag sendes ett nytt brev med en ny tekst til Tine Sundtoft. Under følger brev nummer 24 i rekka.

Kjære Tine Sundtoft,

Dette er eitt av 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av tre organisasjonar som ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Vi håper du lytter til orda og tar dei med deg i det viktige arbeidet ditt.

Lars Mæhle og Gustav Piene

Lars Mæhle og Gustav Piene

 

DAGENS TEKST er av Lars Mæhle. Han er 44 år og forfattar av bøker både for vaksne og ungdom.

Klima: to paradokser, hvordan avsløre en klimaskeptiker og tips til videre lesning

Alle som har forsøkt å snakke om klimaendringer i sosiale lag, kjenner de vanlige reaksjonene: kropper som vrir seg på stoler, sukk og stønn, «og nå som vi hadde det så hyggelig»-flakkende blikk. Vi unngår det ubehagelige. Så godt vi kan. Og klimaendringer er, som Al Gore poengterer i sin velkjente bok, «En ubehagelig sannhet».

Første paradoks

Denne tilbøyeligheten til å skygge unna det klimaubehagelige, er også grunnen til at klimaskeptisisme har hatt gode vekstvilkår. I en spørreundersøkelse foretatt i 2014, svarte hele 1 av 5 nordmenn at de tror at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Altså ikke menneskeskapte. 1 million mennesker.

Eller sagt på en annen måte: En million nordmenn velger å tro at jorda er flat.

Men FNs 5. klimarapport, som kom i 2014, har nok fått en del av denne millionen med skeptikere til å snu. I alle fall burde den det. Ifølge rapporten er det mer enn 95 prosent sikkert at klimaendringene som allerede skjer og faktisk er målt – økt temperatur, mer og heftigere nedbør, issmelting på polene, isbreer som gradvis minker osv. – nettopp skyldes menneskelig aktivitet (les: CO2-utslipp). 800 klimaforskere står bak rapporten, og den er basert på mer enn 30 000 vitenskapelige studier.

Hvordan avsløre en klimaskeptiker

Men like fullt er det vanskelig å feie beina under mange klimaskeptiske innspill. Grunnen er at klimafeltet er så overveldende at det nærmest er umulig å få full oversikt. Det er et utall av faktorer som spiller inn på alle felt. Klimaskeptikernes poenger virker jo veldig ofte også plausible, selv om de kanskje ikke er det likevel, ved nærmere ettersyn.

For i mange tilfeller bruker klimaskeptikere en tilnærming man kaller «kirsebærplukking». Man tar utgangspunkt i ett kirsebær på et helt tre, viser det fram og sier: «Se, kirsebæret er blått! Alle kirsebær er derfor blå.» Mens man overser at alle andre kirsebær på treet er røde. Man plukker en vitenskapelig studie – en blant 500 – som peker i én retning, mens de resterende 499 peker mot noe annet.

Det er frustrerende å se at en rekke klimaskeptikere underbygger teoriene sine på denne måten. De plukker ut argumenter som passer og forkaster de som ikke passer. Og siden det er vanskelig å se helheten, blir det tøft å argumentere imot. Men om man går påstandene til klimaskeptikerne nærmere etter i sømmene, skjønner man at de ofte er tuftet på nettopp «kirsebærplukking».

(Kilde: Svein Eggen: «Klimavitenskapens kirsebærplukking», geoforskning.no)

Hva historien viser oss

Det store kronargumentet til mange klimaskeptikere, er at klimatiske variasjoner er naturlige. Og at de alltid har variert. Også i førindustriell tid. Det kan man jo si. Det er også riktig, naturligvis. Men det opplagte poenget er at menneskeskapte klimaendringer kommer i tillegg til naturlige svingninger. Den langsiktige utviklingen i vår tid, om man ser bort fra lokale variasjoner, peker på en stødig temperaturøkning de siste 40 årene – 0,85 grader globalt sett.

En annen ting er at det er en helt klar sammenheng mellom økt CO2 i atmosfæren og økt temperatur.

Et raskt vitenskapelig sveip over vår fjerne fortid viser oss det med ful nådeløs tydelighet. I sein perm-perioden (ca. 250 millioner år siden) mener forskere at temperaturen økte med 6 grader – etter en ukjent katastrofe, trolig vulkansk. CO2-nivået i atmosfæren føyk i været, og førte til rask global oppvarming og utrydding av de fleste arter på jorda. Planeten har aldri vært nærmere total destruksjon. Det tok millioner av år før temperaturen sank til levelige nivå – og nye arter igjen fikk vokse fram. I Kritt-perioden (145–55 millioner år siden) var det også vesentlig varmere enn i vår tid. Forskere antar at havnivået den gangen vokste med 200 meter, og at ørkenbeltene økte enormt. Det er gjort funn etter tropiske trær på Grønland fra denne perioden. På samme måte er klimaet i Kritt-perioden også grunnen til at man i dag kan finne dinosaur-fossiler på Svalbard.

Menneskenes inntreden

Arten menneske har til sammenlikning vært på jorda i bare 200 000 år. I 199 800 av dem har mengden CO2 i atmosfæren aldri vært over 280 ppm (parts per million, måleenheten for CO2-tetthet). Målet til klimaforskere og verdens styresmakter er å redusere CO2-mengden fra dagens nivå ned til 350 ppm. Vinteren 2014 ble nivået for første gong målt til over 400 ppm en hel uke i strekk. Vi har dermed for lengst passert det målet som innebærer en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 2 grader. Sannsynligvis blir det mye varmere.

Her er en oversikt over temperaturutviklingen de siste 1000 år som viser tallenes klare tale:

(Kilde: «Klimaendringer – temperaturøkningen siden år 1000», globalis.no)

Og her er kurven som viser målt CO2 i atmosfæren de siste hundreårene. Ikke en menneskeskapt sammenheng, sa du?

Paradoks nummer to

Med slike dystre perspektiver i sikte, er jeg framme ved et annet paradoks ved vår tid. For oss som vokste opp på 1980-tallet, var miljøengasjerte ungdommer en del av bildet. Det var snakk om en miljøbevegelse, et opprør. Jeg kan dessverre ikke påberope meg å ha vært en del av dette, men det fantes et klart definert miljøengasjement der ute, også blant ungdom.

Unge i dag virker derimot merkelig lite engasjert i klimasaken. Enda FNs klimarapporter viser at situasjonen er mer prekær enn noen gang. Hvorfor er det slik?

I min jobb reiser jeg mye rundt på skolebesøk. Siden jeg i lengre tid har arbeidet med en framtidsthriller om klimaendringene for ungdom, Bouvetøya 2052, har jeg forhørt meg på lærerrommene om dette. Er ungdom virkelig ikke interessert i klimaspørsmål? Alle svarer det samme. Nei, det opptar dem rett og slett ikke.

Men hvorfor i himmelens navn ikke? Det er jo de som kommer til å få alle problemene knyttet til klimaendringer midt i planeten, bokstavelig talt, om noen tiår?

Da jeg lanserte påstanden om «uengasjert ungdom» for ungdom under et skrivekurs på Klimafestivalen i januar 2015, var de fleste av de unge selv enige i utsagnet. Deres egne forklaringer om mulige årsaker var mange, blant annet disse tre: «Ungdom i dag har hørt så mye om klimasaken siden de var små. De har gått lei.», «Det er for mye å sette seg inn i. Man blir helt svimmel. Dessuten synes ingenting å hjelpe.» og – interessant nok: «Ungdom i dag er barn av 68-generasjonen, som per definisjon var opprørere. Deres opprør er å ikke gjøre opprør.»

Prestasjons- og presentasjonssamfunnet

Finn Skårderud funderer også klokt rundt dette paradokset i kronikken «De unge sliterne» i Aftenposten 29. desember 2014. Han tar utgangspunkt i Hanne Skartveit, VGs politiske redaktør, sin etterlysning av nettopp et ungdomsopprør. Skårderud skriver: «Et opprør forutsetter imidlertid at man definerer en fiendtlig kraft utenfor seg selv. Mange av de ikke-opprørske opplever at fienden ikke er der ute i samfunnet, men inni dem selv … Tilpasning og bedre prestasjoner blir strategien.»

Skårderud mener at unge i dag er fanget i det han kaller et «prestasjons- og presentasjonssamfunn». Dette er drevet fram av bl.a. sosiale medier, skriver han, at trangen hos unge til å framstå som vellykket – på skolen og blant venner og familie – fører til at de føler en konstant utilstrekkelighet. Dagens unge er flinkere enn noen gang, men higenen etter flinkhet vipper over og blir sykelig. Særlig mange jenter opplever prestasjons- og presentasjonspresset så sterkt at de utvikler psykiske lidelser.

Med dette som bakgrunn skjønner man bedre hvorfor klimasaken ikke engasjerer. Alt som «kommer utenfor pensum» får ikke fokus. Unge i dag har ikke tid til det. Ikke om de skal bli flinke nok i alt annet som tilværelsen krever.

Hva kan man så gjøre?

Hvordan skal ungdom da få øynene opp for klimasaken? Hvem har ansvaret for å formidle viktigheten av dette? Og hvordan kan man eventuelt gjøre dette? For ett dilemma er naturligvis at så snart voksne tar på seg oppdragerrollen, og ikke minst vifter med pekefingeren, er de jo garantert å mislykkes.

Personlig har jeg valgt å forsøke å nå unge med klimabudskap ved hjelp av ei spenningsfortelling. Dette er en sjanger som har lav status blant kritikere og akademikere. Men den treffer ungdom på hjemmebane. Det Janne Karin Støylen i en masteroppgave kaller «den oppslukte lesemåten», er ett av de viktigste kriteriene for ungdom i bedømmelsen av litteratur, altså om de rett og slett blir fenget av stoffet og fortellermåten. Om du vil nå fram til ungdom, i dagens vrimmel av kulturuttrykk, da er det å fortelle spennende opplagt en mulig vei. Det er dessuten fullt mulig, vil jeg mene, å holde to tanker i hodet samtidig – å fortelle spennende på samme tid som en tar opp alvorlige tema.

En annen, like åpenbar vei går, tror jeg, gjennom å formidle kunnskap. Mange slike såkalte opplysningsprosjekter kan feile, ja vel, men hva annet kan man gjøre enn å prøve? Det var først da jeg begynte å lese meg opp på klimafeltet, at innsiktene – som jeg hadde ant konturene av – begynte å gå opp for meg: at det haster med klimakampen. Det var først da jeg selv begynte å bli engasjert.

Derfor vil jeg avslutte her med å anbefale noen bøker om klima for ungdom, for videre lesning og innsikt:

FNs 5. klimarapport er naturligvis en naturlig innfallsport. Denne består egentlig av tre delrapporter, og er svært detaljert og vanskelig å få oversikt over. Men det fins forenklede utgaver av den på nettet, som kan være bra som en start for å lese seg opp på emnet:

miljostatus.no/klima-i-endring

Du kan også google «miljødirektoratet fns klimarapport forenklet» og få opp en firesiders oversikt over de viktigste funnene i rapporten.

Ellers fins det mange gode bøker om klima og miljø. Boka under gir en god innføring i feltet klimaendringer, med vekt på utslag i nordområdene:

Knut H. Alsen, Dag O. Hessen og Eystein Jansen: Klimaendringer i Norge. Forskernes forklaringer, Universitetsforlaget 2013

Om du er politisk interessert, er det gitt ut to gode og kritiske bøker om Norges mislykka klimapolitikk:

Erik Martiniussen: Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant, Manifest forlag 2013.

Frode Fanebust: Selvbedraget. Norge og klimakrisen, Pax Forlag 2010.

 

Ei svært tankevekkende bok om hvilke konsekvenser temperaturøkning på jorda kan få, er:

Mark Lynas: Seks grader. Vår fremtid på en varmere planet, Gyldendal Norsk Forlag 2008.

 

Denne regnes som en klassiker i klimalitteraturen, og mottok også «Royal Society’s science book of the year award» i 2007. Boka er delt i inn i seks kapitler, en for hver grad varmere den globale snitt-temperaturen kan bli på jorda – og hva som vil skje i de ulike temperatur-scenariene. En av styrkene til boka, er at den viser hvilke konsekvenser klimaendringene vil få mange ulike steder på jorda. Mens vårt fokus hjemme i Norge ofte er på nordområdene, issmelting og ekstremvær.

Ellers er jo også Al Gores bidrag til klimakampen, som han mottok Nobels fredspris for, fortsatt viktig. Og bøkene En ubehagelig sannhet. Den globale klimakrisen – vår tids største utfordring (Versal forlag, 2007) og Vårt valg. Løsninger på klimakrisen (Versal forlag, 2010) er stadig aktuelle, opplysende og engasjerende.

Dette er bare noen av bøkene om miljø og klima som fins der ute. Helt til slutt vil jeg minne om at det også fins masse bra klimastoff på nettet, blant annet på hjemmesidene til miljøorganisasjonene.

 

God lesning!

 

 

 

Leave a Reply