#skrivforklima: Jul 2114

I 24 dager presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL  24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein felles skrivedugnad. Hver dag sendes ett nytt brev med en ny tekst til Tine Sundtoft. Under følger brev nummer 21 i rekka.

Kjære Tine Sundtoft,

Dette er eitt av 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av tre organisasjonar som ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Vi håper du lytter til orda og tar dei med deg i det viktige arbeidet ditt.

 

Hilde Hagerup. Foto lånt fra Aschehoug.

Hilde Hagerup. Foto lånt fra Aschehoug.

 

DAGENS TEKST er skriven i fellesskap av Hilde Hagerup og Una Lind Oldaker. Hilde (38) er forfattar, Una (17) går andreåret på kunstlina på bysteinerskolen.

 

Jul 2114

«Vinduene er sikret for sandstormen», sier mor og setter seg ned ved peisen, «er du sikker på at vi ikke kunne legge på en kubbe til?»

«Ikke om vi skal la det brenne hele natten», sier far og rekker meg en tallerkenen, jeg rekker den til mor og tar imot min egen. Vi bruker det fine porselenet, det helt uten skår i.

«Les evangeliet, da. Så vi kan spise før maten blir kald», sier mor og folder hendene i fanget. Far går bort til hyllen.

«Jeg fant forresten en annen bok da jeg reddet denne fra det forrige huset», sier han, «jeg tror det er en veldig gammel bok. Det er skrevet Lisa på første side, så jeg tror den kan ha tilhørt oldemoren min».

«Kan vi lese i den etterpå?», spør jeg. «Det er så lenge siden vi har lest noe nytt».

 

Jul 2014

«Ribba skal bare ligge og godgjøre seg et par minutter til», sier mamma, retter på skjortekragen sin og setter seg ved siden av farfar.

«Vil Peder ha noe hjelp?» spør farmor

«Jeg tror ikke det», sier mamma, «eller om noen kunne ta maten til Maren ut av kjøleskapet og legge den på et fat? Hun sitter i hjørnet, så om hun skal gjøre det selv må vi jo reise oss alle sammen».

Farfar reiser seg og går ut på kjøkkenet. Litt etter er han tilbake bærende på en tallerken, bak ham kommer pappa balanserende på Ribba.

«Nam, nam» sier farmor og slår seg på magen med hånda. Hun slår seg faktisk på magen. Det er ganske ekkelt å se på. Jeg ser ikke på henne. Jeg ser ned på tallerkenen min. Salat.

Farfar ler.

«Du er vel ikke skuffet, Maren?» sier han.

De voksne sender hverandre blikk. Jeg behøver ikke se på dem for å vite at de sender hverandre blikk. De fniser også. Prøver ikke så veldig hardt å skjule det en gang. I min familie har det alltid vært de voksne som er de mest barnslige-.

«Hun er IKKE skuffet» sier pappa. «Hun har valgt det sjøl. Å være veggis.»

«Veganer» sier jeg.

«Veggis» sier pappa. «Og vi som ikke vil redde verden på julaften har valgt Ribbe».

«Den er jo dessuten økologisk», sier mamma.

«Ribba? Nei, du, økologisk ribbe er rent ran». Pappa begynner å kutte ribba.

«Jeg trodde vi hadde blitt enige i å ikke kjøpe masseprodusert kjøtt», sier mamma. Leppene hennes strammer seg i det falske smilet hun alltid får når det ikke passer seg å bli sint.

«Maren er veldig interessert i miljøet» sier hun.

Og mamma og pappa ser på hverandre og de sier ingenting en stund, men mamma sier noe likevel, med blikket og ryggen og det stramme smilet.

«Ta litt hensyn da, Peder» sier hun, og jeg vet at det er godt ment, men det er likevel feil. Det er så feil at jeg rødmer av det.

«Maren er interessert i miljøet og i arkitektur og i marinbiologi.»

Som om det er en hobby.

«Betyr det at du har sluttet på håndballen?» spør farmor.

«Ikke hvis de kan spille mot kortreiste lag» sier pappa og ler.

Mamma sier fortsatt ikke noe. Hun tar hensyn.

«Kanskje vi kunne ta klimadiskusjonen en annen gang enn under julemiddagen?» sier farfar.

«Hvorfor det?» spør jeg. Jeg pleier vanligvis ikke å være nebbete under familiemiddager, jeg pleier å holde munnen mest mulig lukket og rømme tilbake til rommet mitt så snart jeg får sjansen, men nå er jeg allerede sint.

«Jeg vet at du tenker at du er den eneste i familien som bryr seg om klima, men farfar og jeg kildesorterer vi også. Og i fjor tok vi bare en flyferie», sier farmor.

«Og den nye bilen vår stanser automatisk motoren om vi stopper på rødt lys», sier pappa.

«Ja, så da produserer den jo nesten inne noe CO2 i to og et halvt sekund», sier jeg til tallerkenen min.

«Det er vanskelig å være miljøvennlig i hverdagslivet, Maren, dette har vi jo snakket om før», sier mamma. «Vi er nødt til å kjøre bil og fly».

«Hva med søppel? Hva med alt gavepapiret vi kommer til å bare hive etterpå, vi hadde jo ikke trengt å pakke inn alle gavene, de fleste av dem kommer allerede i en pappeske mer enn de trenger».

Da begynner pappa å le enda høyere.

«Vil du ikke ha gaver, Maren?» spør han. «Vi kan fortsatt bytte det vi har kjøpt til deg»

«Gi deg da» sier mamma, men pappa gir seg ikke. Han er rød i ansiktet. Han har små svettedråper i panna. Han fester en serviett i kragen og skjærer et stort stykke av Ribba mens han gnåler og ler og ikke gir seg.

«Joda» sier han. «Ikke noe problem! Jeg kan dra til Steen og Strøm i morgen og bytte alle gavene det står til Maren på. Vi kan sende pengene til S.O.S. Rasisme» sier han.

Og han er ikke rød i ansiktet lenger. Han er hvit.

«Nå holder det» sier mamma.

Men pappa hører henne ikke.

«Hvorfor kan du ikke spise vanlig mat?» sier han.

 

 

 

 

 

Leave a Reply