#skrivforklima – Me and my monkey

I 24 dager presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL  24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein felles skrivedugnad. Hver dag sendes ett nytt brev med en ny tekst til Tine Sundtoft. Under følger brev nummer elleve.

Kjære Tine Sundtoft,

Dette er eitt av 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av tre organisasjonar som ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Vi håper du lytter til orda og tar dei med deg i det viktige arbeidet ditt.

Gunstein Bakke. Foto: Finn Ståle Felberg

Gunstein Bakke. Foto: Finn Ståle Felberg

Silje Løvstad og Gunstein Bakke

Silje Løvstad og Gunstein Bakke

DAGENS TEKST er av Gunstein Bakke (46). Han er forfattar.

 

Me and my monkey

David våkner før meg og klatrer opp i gardinene. Ofte slipper han dermed inn lys, og dette lyset siver inn i drømmene. Situasjoner forandrer seg, sånn våkner jeg, og kanskje er det like etterpå, men da henger han der ikke lenger. Små, fine tråder stikker ut fra gardinveven, gylne i sollyset der Davids negler har revet dem løs.

Jeg prøver nesten alltid å huske noe fra drømmene, det er da de revner. De er erindringsømfintlige. Og så er altså dagen i gang.

*

David sliter naturligvis på huset. Men han passer til hodet mitt. Favorittposisjonen hans er der, med beina som spenner mot nakkemusklene mens hendene griper frem i panna. De blå brillene hans skaver mot bakhodet mitt. Du er apen min, sier han, det er ikke mye han har lært å si, men denne setningen er han glad i å hvese inn i ørene på meg. Du er apen min. Hårene reiser seg i nakken på meg. Blodet banker i tinningene. Eller er det fingerknokene hans?

*

På bytur er David til plunder. Han henger rundt forbi, for eksempel i forheng til prøverom. Hva er det et rom trenger å prøve? Mange mennesker, først og fremst. Ingen av dem passer. Så David river ned forhengene. Det er uvisst hvorfor det er så sjokkerende å se et nakent menneske i en klesbutikk. David klorer dem litt, det er et kjærtegn, eller en anerkjennelse. At bare de nakne kan klatre.

*

Jeg tar David med ut i skogen. Det er et tvilstilfelle å kalle det skog. Bebyggelsen har tynnet den ut. Hvis man ikke skal tviholde på forrang og ansiennitet, er det også motsatt, at skogen forstyrrer en annen og lavere, lavmælt fortetning. I alle fall, noen remser av trær blant noen remser av hus. Med remser av sølete veier imellom, fulle av hull som iblant renner over i hverandre. Men går vi inn for det, kan vi få skogen til å vare en stund. David pleier etter hvert å forsvinne. Av og til mener jeg å kunne høre ham oppe i trekronene, nå uten at jeg kan forstå ham. De hese lydene kan sikkert stamme fra andre dyr også, selv om jeg ikke ser noen. Men lyder er det mange av. Enkelte skygger krysser kroppen min før de farer videre over skogbunnen, og en av dem kan sikkert være Davids. Gitt at skygger kan tilhøre noen. Jeg vet ikke om de kan det.

 

En gang rotet jeg meg bort i et boligfelt. Truende skikkelser viftet med store kjøttstykker. Truende kjøttstykker viftet med store kjøttstykker. Men akkurat da ble det lysere, og kjøttstykkene forvandlet seg til svaberg jeg kunne svømme bort til, det var naturligvis David som hadde vært i gardinene, ham jeg kunne takke for vannet. Det lå seler på svabergene, men det visste ikke de.

*

Mine blodårer, lianer i Davids skog.

Innsiden min, eldre enn mennesket.

*

I natt erkjente jeg at David var selve hodet mitt, eller rettere sagt, selve hodeskallen min. At hjernen min lå i hans favn, som et barn. Og han lå badet i et blått lys, som om det var hans briller jeg hadde på. Eller som om det var hjernen min som avga et slikt blått lys. Er virkelig hjernen min? Øynene hans var lukket, han visste nok ikke hva han holdt, og det var et merkelig syn: som et barn som vugget sin mor i søvn.

*

En knyttet hånd minner om en hjerne. Er det å tenke?

Slipper jeg å tenke når jeg åpner den?

*

Den blå apen. Det åpne blodet. David kommer helt frem i ansiktet mitt. Vi skjærer grimaser. Ingen av oss vil ligne hverandre. Du er speilet mitt, kunne jeg sagt, men han kommer meg alltid i forkjøpet. Du er apen min, sier han. Så trekker han seg tilbake. Tåneglene krummer seg i nakken, i neste øyeblikk springer han inn i en skog, der er han et lite lyn, skogen som denne gang består av spindelvev og skygger, ting som forsvinner eller gir etter ved berøring. Dette er ikke min natur, vil jeg si, men idet jeg sier navnet hans, er også stemmen min spindelvev og skygge. Den berører seg selv, og blir borte. David. Han kommer til å rasere alt.

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply