#skrivforklima: Torvet i Lillestrøm

I 24 dager presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein felles skrivedugnad. Hver dag sendes ett nytt brev med en ny tekst til Tine Sundtoft. Under følger brev nummer ti i rekka.

Kjære Tine Sundtoft,

Dette er eitt av 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av tre organisasjonar som ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Vi håper du lytter til orda og tar dei med deg i det viktige arbeidet ditt.

Sebastian Eina Rønholt

Sebastian Eina Rønholt

 

DAGENS TEKST er av Sebastian Einar Røkholt (17), lokallagsleiar i Nedre Romerike Natur og Ungdom.

Torvet i Lillestrøm

Jeg satt på torvet i Lillestrøm og snappet bilder av de siste julegavene jeg hadde kjøpt, da jeg så noe svært forunderlig. I utkanten av synet mitt la jeg merke til at en liten, kroket skikkelse av en mann kom haltende mot meg. Da jeg løftet blikket for å passe på at mannen ikke kom bort for å snakke – som mange av den rare sorten i Lillestrøm liker å gjøre – oppdaget jeg at han var en forferdelig kald og våt pensjonist, med altfor lite klær på seg for en mild juledag i desember. Han haltet helt opp til den halvfrosne fontenen jeg satt på.
Jeg tenkte at han var senil, og for høflighets skyld spurte jeg bekymret: «Går det bra?» Gamlingen stoppet opp et noen meter fra meg, og møtte blikket mitt. Han stakk høyrehånda ned i bukselomma – en seig prosess som tok flere lange sekunder – og hentet opp et lite objekt. Da traff bensinstanken meg. Og før jeg rakk å blunke, satte han fyr på sin egen arm. Han falt lydløst om da flammene spredde seg over resten av den skrøpelige, tidligere frosne kroppen.
Jeg ropte etter hjelp, selv om gaten allerede var full av mennesker som strømmet til for å hjelpe. Lukten av brent kjøtt og hår var overveldende.
En ung dame kom løpende ut av en nærliggende butikk med en bøtte vann, men det var allerede for sent.
Jeg ble der til ambulansen kom.

Sannheten er jo at å ta selvmord uten etterkommere er det mest miljøvennlige et menneske kan gjøre som individ. Menneskeheten er jo i seg selv en pest og plage på jordens overflate. Men jorda går jo nå til helvete uansett, så hva er lenger viktigheten med klimaspørsmålet?
Skal jeg gi opp pappas Volvo 240 for å vente i timevis på tog og buss, eller kutte ned på mitt eget forbruk av langreiste produkter?
Ikke meg, nei. Det kan noen andre gjøre.
Jeg bryr meg ikke.

Dette er tankegangen til de fleste nordmenn i dag – spesielt ungdom. Vi vet at klimaendringene er urettferdige og i gang, fordi vi så statistikken i foredraget til Al Gore i naturfagen i forfjor.

Jeg mener at den nåværende vinklingen på klimaproblemet er både tafatt og puslete. Vår egen egoisme og narsissisme er uslåelig. Vi ser at å kutte utslippene er viktig – vi har jo faktisk allerede noen få effekter her i Norge også – men den ekstra innsatsen er ikke verdt det hele.
Så dette er min personlige vinkling på klimaspørsmålet:

Jorden er et fantastisk sted, når du tenker over det. Ikke fordi jeg er spesielt glad i å gå på skitur i naturen eller dykke ved Great Barrier Reef, men fordi sannsynligheten for sivilisasjon er så ufattelig liten.
Vi er, vitenskapelig sett, definitivt helt alene i vår egen galakse. Faktorene som førte til intelligent liv er såpass mange, ut av så mange varianter, at statistisk sett er det nesten sikkert at vi er helt alene i hele universet. Så klart tror jeg at det kan finnes annet liv i universet, men at de lever til samme tid som menneskeheten og at det er innenfor kommunisérbar rekkevidde er lite trolig. Faktisk umulig.
Så selv om menneskeheten eksisterer i millioner av år, kommer vi aldri til å møte en annen livsform enn vår egen, eller oppdage en planet så fantastisk som den tredje planeten fra vår egen sol.
Beklager å skuffe deg hvis du nettopp har sett «Guardians of the Galaxy».

Det som eksisterer på jorda i dette øyeblikk, er unikt. Allikevel er menneskeheten på stø kurs mot å ødelegge nesten alt liv på planeten, i full viten om hva som kan gjøres for å snu. Likegyldigheten hersker i mitt eget land, og jeg skammer meg.

Så til deg som sitter og tror at du ikke har noen individuell betydning for klima, eller at du rett og slett ikke bryr deg nok, tenk over dette: Det viktigste som kommer ut av din egen eksistens, er faktisk ditt eget klimafotspor. Som den magiske sommerfuglen i en oppbrukt metafor, har dine daglige handlinger enorme konsekvenser for jordas velvære. Du kan tenke på det som bølgene etter en motorbåt på fjorden, som beveger seg utover lenge etter båten har passert og blitt borte. De bølgene er ditt klimaavtrykk, og fører til konsekvenser som fortsatt er synlige lenge etter navnet ditt er glemt og slekta di har dødd ut. Dette århundret er derfor det viktigste århundret i menneskenes og jordas levetid.

Selv om klimaendringene i Norge ikke er like synlige som en brennende mann i gata, eller som de kanskje er i andre deler av Europa, har fortsatt hver minste handling for miljøet en direkte positiv konsekvens for resten av verden.
Vår egen livsstil her hjemme i Norge skaper ødeleggende konsekvenser i andre deler av verden, både biologisk og økonomisk, men så lenge vi har snø på julaften og penger i lomma bryr vi oss egentlig ikke. Vi er akkurat like likegyldige helt fram til fjordene er fylte med gruveavfall og granskogen vokser til toppen av Galdhøpiggen, hvor det ikke engang lenger snør i januar. Likegyldige, helt til finanskrisen i Europa endelig når Norge, og slår en tredjedel av landet inn i fattigdom. Kanskje vi begynner å bry oss da. Men da er det faktisk for sent.

Sebastian Einar Rønholt og Eirik Ingebrigtsen

Sebastian Einar Rønholt og Eirik Ingebrigtsen

 

Leave a Reply