#skrivforklima – Serengeti

I 24 dager presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL  24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein felles skrivedugnad. Hver dag sendes ett nytt brev med en ny tekst til Tine Sundtoft. Under følger andre brev i rekka. 

Line Baugstø. Foto: Finn Ståle Felberg

Line Baugstø. Foto: Finn Ståle Felberg

DAGENS TEKST er av Line Baugstø. Ho er forfattar, 54 år gammal.

Serengeti (en gang snart)

Den massive kroppen beveger seg møysommelig nedover landeveien. Skrittene er tunge, virvler opp skyer av rødt støv.

Vi følger etter i Landroveren, drevet av nysgjerrighet, eventyrlyst. Sjåføren holder avstand. Ikke så mye av respekt, som av frykt, kanskje. Han ber oss være stille, sitte i ro. Han minner oss på hvor sterke disse dyrene er. Vi kunne stanset og latt elefanten forsvinne ned veien, latt den være i fred, men den franske fotografen er ivrig og vil ha bilder. Han ber sjåføren kjøre litt nærmere.

Kanskje kommer vi for nær, for plutselig snur den seg rundt, rett mot oss. Snabelen løftet, ørene utspilte. Den mektige kroppen begynner å trave mot bilen, tregheten er brått borte.

Den amerikanske kvinnen skriker høyt, og mannen hennes ber henne holde kjeft. Samtidig griper han hardt rundt armen min. Jeg klamrer meg til sjåførens seterygg. Han hiver bilen i revers og rygger nedover landeveien.

Hjulene spinner hardt mot grusen, og det røde veistøvet dekker oss, gjemmer oss, skjuler det store dyret. Men i et kort glimt ser jeg at den mangler en støttann. Og jeg ser såret i siden, det åpne kjøttsåret i den grå, knudrete huden.

Etter noen få meter forlater dyret veien. Det tramper over noen busker og forsvinner bak en klippe. Sjåføren stanser bilen. Vi venter til støvet har lagt seg. Jeg er gjennomsvett og prøver å puste lydløst. Sjåføren setter bilen i første og triller sakte nedover veien igjen.

– Det er antagelig en av de aller siste, store hannelefantene, sier han. – En av de aller siste gjenlevende.

– Her? I denne delen av parken? spør jeg.

– I hele Øst-Afrika, sier han.

– Allerede? spør jeg.

Sjåføren heiser på skuldrene. Han svarer ikke.

– Bare tenk på hva den støttanna er verdt, sier den amerikanske mannen.

Jeg og den franske fotografen ser på ham.

– Og bildene dine, fortsetter amerikaneren og peker på fotoapparatet til franskmannen. – Tenk hva du kan selge dem for.

Franskmannen nikker sakte. Han bøyer seg over apparatet, blar seg gjennom bildene han har tatt. Han viser oss det siste motivet. Den grå elefanten med løftet snabel, klar til motangrep.

Leave a Reply