#skrivforklima – hvor mange forfattere skal til for å redde verden?

Hvor mange forfattere skal det til for å redde verden?

Klimaendringene er vår tids krise. Bryr vi oss ikke? Hvorfor gjør vi ikke mer? Hvordan kan vi snakke om miljø og klima på en meningsfull måte som inspirerer handling og felleskap? De neste 24 dagene presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL  24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av tre organisasjonar som ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Vi håper Tine Sundtoft lytter til orda og tar dei med i det viktige arbeidet sitt framover. 

P1030518

Den første søndagen i 2015 er Den Mangfaldige Scene i Oslo fylt skrivelyder. Penner som glir over papir, klikkende tastaturer og lavmælt prat. 24 forfattere og ungdom har møttes for å begynne å svare på disse spørsmålene.

Klimabevegelsens og klimaforskeres svar på hvordan vi skal få mennesker til å forstå alvoret, har i stor grad gått ut på å samle mer fakta, bedre statistikk, mer rapporter, bedre sikkerhetsmarginer. Bare en synteserapport til, så vil problemet bli tatt på alvor og politikerne vil handle, tenker vi. Men mer kunnskap blir ikke automatisk oversatt til mer handling. På tross av at problemet blir større og forskningen rundt det vokser seg mer omfattende, klarer vi tilsynelatende ikke å ta fatt på problemet vi står ovenfor. Hvis ikke vi legger om valgene våre, økonomien, livsstilen vår, kan konsekvensene bli katastrofale for planeten som helhet. Det er lett å føle seg liten, og å velge å ikke forholde seg denne overveldende utfordringen, forklart i grafer og parts per million. Vi trenger et språk og en litteratur som utforsker krisen, som kan fundere og spekulere. Historier som kan gripe og artikulere vår kollektive angst.

Kanskje kan kunsten og litteraturen hjelpe oss. Dette kan ikke gjøres av en sjanger. Vi trenger å bruke hele spekteret, skape nye ideer og rom for å snakke sammen. Derfor oppfordres dugnadsarbeiderne til å prøve seg frem på den tekst som føles riktigst. Skjønnlitteratur og sakprosa. Dikt, kronikk, eller i mitt tilfelle: et blogginnlegg.

Hvor er ungdomsopprøret? Det spør Lars Mæhle oss som sitter klare for å skrive for klima. De som er unge i dag opplever at alle sider av livet skal måles, i karakterer, kilo eller likes, fanget i det Finn Skårderud har kalt en prestasjons- og presentasjonskultur. Hvordan overvinner en da fienden i seg selv, for så å heller rette sinnet utover og fremover til problemene som vi kan løse sammen?

bilde (8)

Hundrevis av bøker, sanger og dikt ble skrevet om atombombefrykten som hersket i forrige århundre. Denne litteraturen og kunsten var mer enn bare kommentarer til den politiske utviklingen –det var med på å forme den. Klimaspørsmålet er like overveldende som mutually assured destruction, og nært og abstrakt samtidig, og enkeltmenneskets påvirkning kan virke ubetydelig.

Klimabevegelsen har blitt anklaget for å komme med dommedagsprofetier. Istedenfor å skremme oss til forandring er resultater ofte handlingslammelse. Spesielt på 70- og 80-tallet forsøkte miljøvernere å bruke marerittaktige fremtidsbilder om overbefolkning og plutselig havnivåstigning for å skremme mennesker til handling. Men etter hvert som den ene apokalyptiske profetien etter den andre ble avvist mistet hele miljøbevegelsen noe av sin kredibilitet. Klimaendringene er allerede her, men de kommer gradvis og skjevt fordelt. Det er ikke bare det nære og personlige som engasjerer, også kjærlighet til andre mennesker. Klimaendringer er et rettferdighetsspørsmål. Det handler om menneskene som lever nå, de som må leve med de tyngste konsekvensene. Konsekvensene av klimaendringene forsterker og forsterkes av fattigdom og ulikhet. Det handler også om våre barn eller barnebarn, og hvilke muligheter de vil ha i verden som blir. Gjennom å lese andre menneskers historier, fiktive eller reelle, kan vi bedre forstå vår egen tid og våre felles utfordringer.

bilde (7)

I skjønnlitteraturen er utopier og dystopier er ikke bare blueprints, oppskrifter på henholdsvis beste og værste mulige samfunn. De fungerer også som politiske eksperiment, fra Thomas Mores ”Utopia” fra 1516 til Suzanne Collins ”The Hunger Games”. Det er metoder for utforsking av hvordan mennesker kan leve sammen, og for å tenke høyt rundt hvordan verden kunne vært. Derfor er det spennende å se at det som ofte vektlegges i dystopiske post-apokalyptiske fremstillinger, enten fienden er zombier eller klimaendringer, er menneskelig fellesskap, samarbeid, og individuelt mot. Det kan inspirere til handling.

Dette ble en dag med mange tanker som vi hjalp hverandre med å få ned på papiret. Resultatet ble 25 tekster som vi skal sende til Klima- og Miljødepartementet, og andre som vi synes burde la seg engasjere av engasjementet og ordene fra denne dagen. Tekstene vil de neste 24 dagene også bli postet på spirebloggen.

Skrevet av: Elna Bastiansen, Klimautvalget i Spire

 

 

Leave a Reply