#skrivforklima – OM VIKTIGHETEN AV Å VÆRE EDRU I FORHOLD TIL SINE PREFERANSER, BÅDE I BOKSTAVELIG OG METAFORISK FORSTAND

De neste 24 dagene presenterer Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL  24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad. Vi sender hver dag ett nytt brev til Tine Sundtoft. Under følger første brev i rekka. 

Kjære Tine Sundtoft,

Dette er eitt av 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av Spire, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Nynorskens Hus/BUL. Vi  ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Vi håper du lytter til orda og tar dei med deg i det viktige arbeidet ditt.

P1030516

Teksten under er skriven av Birgitte Brøtmet, som er 23 år og utdanna journalist. Ho har studert sosiologi og jobbar i dag som nettbutikksjef.

Mellom bakker og berg

For min del er det å kunne gå i skogen og på fjellet bedre enn all terapi, yoga og meditasjon til sammen. Det er min måte å praktisere mindfulness, for å relatere det til noe litt mer trendy. Ingen andre steder eller på noe annet tidspunkt tenker jeg så klart og puster så dypt som når jeg står på toppen av et fjell, eller er alene, dypt inne i skogen. Roen, stillheten, alle nyanser av farger og fasonger, alle stier som alle fører til noe nytt. Hver eneste årstid viser fram fjell og skog på en helt unik måte.
Og når liane grønkar som hagar, når det lavar av blomar på strå, og når netter er ljose som dager, kan han ingen stad venere sjå.
«Nordmannen», bedre kjent som «Mellom bakkar og berg» er et dikt skrevet av Ivar Aasen. Diktet beskriver på mange måter hvordan jeg føler for norsk natur, og jeg er neppe den eneste. Hva om dette kjente, kjære og vakre forsvant som følge av de store belastningene vi påfører kloden? Bare tanken på at alt kan være forandret, i verste fall helt borte, i løpet av min egen levetid, skremmer vannet av meg.

Apropos vann: Visste du at om du regner med produksjon og transport av fôr, beitemarken til dyrene, slakteriet og alt som går med helt til biffen ligger klar på tallerkenen din, har det blitt brukt inntil 20.000 liter vann, for hver kilo biffkjøtt? Lørdagens gourmetmåltid for deg er nok en dag uten rent drikkevann et annet sted i verden. Det er neppe slikt du vil høre, men det må sies. At verdens befolkning skal slutte å spise kjøtt over natten, er både urealistisk og per dags dato ikke gjennomførbart. Jeg ønsker bare å pirke litt i de delene av deg som kalles samvittighet, engasjement og ikke minst kampånd. Vi lever i en egoistisk verden, «mye vil ha mer» mener jeg er en dekkende betegnelse på vår generasjon. Som forbruker har du en stemme å heve og makt til å påvirke. Du kan bidra, og det nytter. Mitt råd er å ta deg en tur i skogen og tenke litt på hva du selv kan gjøre, mens du puster inn den friske vinterlufta. Mens den ennå er relativt frisk.

Klimaproblemet har hengt over oss lenge. Vi har hørt, sett og lest om det i mange år. Ikke minst har store deler av verden fått føle det på kroppen. Vi nordmenn har så langt sluppet relativt billig unna, men det vil ikke vare lenge før også vi blir tvunget til å stirre framtiden i hvitøyet. «Hva gjør det vel om temperaturen blir et par grader høyere?» «Trenger vi virkelig all denne isen, da?» «Regnskogen ja, men den er jo så langt unna … At den hogges ned, får da vel ikke jeg gjort noe med?» «Hva hjelper det vel om jeg legger om livsstilen, når ikke andre gjør det?» «Jeg kunne aldri klart meg uten kjøtt …». Det er så mange unnskyldninger, defensive og uvitende utsagn og selvforsvar. Så altfor lett å snu ryggen til og lukke øynene. Er det ikke på tide å snu oss med ansiktet mot sola og våkne, hver og en av oss?

«Høyt engasjement for en sak i kombinasjon med total handlingslammelse er sjelden kost. Hvorfor er det så mye engasjement og så lite handling i klimadebatten? Engasjementet skyldes først og fremst at klimaet angår oss alle. Både hytteeieren på Sørlandet og risbonden i Sørøst-Asia vil få hverdagen sin sterkt påvirket hvis det går riktig ille.» skrev Kristian Gulli Larsen i en kronikk i 2009. Nå har vi allerede kommet godt i gang med 2015, og jeg skulle så gjerne sett at situasjonen var endret både med tanke på engasjement og handling. Joda, det er mange som engasjerer seg, men større er antallet som lar klimaproblemene bli nok et nyhetsinnslag om dommedag. Vi har alle et ansvar, og vi kan alle bidra.

Undertegnede er dessverre intet prakteksempel på klimaets beste venn, så jeg skal ikke peke finger og si at jeg er bedre enn alle andre. Jeg har leilighet med strøm og vann, nok av klær, en bil … og jeg legger nok igjen større fotavtrykk på jorden enn det skostørrelsen min tilsier. Men jeg er bevisst, jeg er nysgjerrig og interessert i å lære mer, følge med på debatten og gjøre det jeg kan. Jeg er veganer og spiser verken kjøtt, fisk, fugl eller melkeprodukter. Dette har jeg valgt av flere grunner, blant annet fordi jeg vet en del om hva produksjonen av kjøtt og meieriprodukter gjør med kloden vår.

Skogen står fortsatt og venter på meg rett utenfor husdøra. Akkurat nå har den kledd på seg et tykt, hvitt teppe av ekte, norsk vinter. Om noen måneder vil den forhåpentligvis være grønn, med dråper fra den siste snøen som smelter i vårsola. Hvordan vil den se ut om ti år? Tjue år? Jeg vet ikke. Jeg håper bare så inderlig at noe vil skje. Kanskje en slags felles vekkelse, hvor engasjementet blomstrer og ord blir til handling. Jeg håper så inderlig at også kommende generasjoner skal få se hvor vakker jorda faktisk er. Og at de også kan gå i skogen eller på fjellet for å kunne tenke klart. De kommer garantert til å trenge en god dose mindfulness.

 

P1030504

Tekstane under er skrivne av Torgeir Rebolledo Pedersen (65). Han er forfattar, librettist og arkitekt og bur i Oslo. 

OM VIKTIGHETEN AV Å VÆRE EDRU I FORHOLD TIL SINE PREFERANSER, BÅDE I BOKSTAVELIG OG METAFORISK FORSTAND

At barn og ungdom lærer å bli glad i naturen er viktig, like viktig er det å kunne beskrive kvaliteter ved naturen og opplevelsen av den mest mulig presist, derfor holder det ikke å si at du for eksempel liker deg i skogen fordi det er grønt og stille der, da kunne du like godt befunnet deg i fyllearresten, der er det også ganske grønt og stille.

PARADOKS 1

Den kanskje viktigste parole omkring miljøspørsmål i moderne tid i Norge er faktisk ikke stilt i kravs form, men mer som en bønn: LA ELVA LEVE. Kanskje er det vanskelig å kreve på vegne av seg selv, kanskje lettere å kreve på vegne av kommende generasjoner av mennesker og dyr og insekter og planter, i en stadig akselererende frykt for at de nødvendige krysninger befruktninger og bestøvninger ikke lenger kommer til å finne sted hvis vi fortsetter å la humla suse. Men stopp en hal! Her har jeg brukt et idiom i feil kontekst, har jeg ikke? Eller kanskje nettopp ikke sett fra humlas synsvinkel? For var jeg humle ville en slik parole (eller bønn) jo være helt livsnødvendig å få innfridd.

PARADOKS 2

Etterat den kjente forfatteren Sven Lindquist hadde oppholdt seg flere år i Kina, India og Afghanistan, ble den svenske pasifisten fra det vel-bergede Sverige rystet i sitt møte med den asiatiske virkeligheten, og han innså at den rike og forurensende verden ikke kom til å gi slipp på sine privilegier frivillig. Derfor trakk han følgende konklusjon: «Er sosial og økonomisk frigjøring mulig uten vold? Nei. Er den mulig med vold? Nei.»

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette er altså to tekster som sendes i det første av 24 brev med tekstar som forfattarar og ungdommar har produsert under ein skrivedugnad arrangert av tre organisasjonar som ønskjer å skape meir merksemd rundt klima- og miljøspørsmål. Brevene sendes de neste 24 dager til klima- og miljøminister Tine Sundtoft.

#skrivforklima

 

Leave a Reply