Byfolk på bøgda

Hva kan bønder som driver biodynamisk lære oss om alternativer til et soyaavhengig jordbruk?

Maria Skaare og Nora Hougen på felt igjen – denne gangen for å besøke Morten Bjerkvik (bilde) og Anne Leinaas på den idylliske gården deres Uksum i Vestre Gausdal

Maria Skaare og Nora Hougen på felt igjen – denne gangen for å besøke Morten Bjerkvik (bilde) og Anne Leinaas på den idylliske gården deres Uksum i Vestre Gausdal

Da var høsten kommet for fullt og det er på nytt tid for feltarbeid til soyakampanjen til Spire som lanseres i februar 2015. I slutten av august var Maria og jeg i Brasil for å forhøre oss litt om soyaproduksjonen og konsekvenser av denne for urfolk, lokalfolk og andre folk. Denne helgen tok vi turen til Anne Leinaas og Morten Bjerkvik som driver den biodynamiske gården Uksum i Vestre Gausdal. Anne og Morten er to inspirerende bønder som vet å drive gårdsdrift basert på naturens premisser og en stor omtanke for dyra sine. Her har vi i Spire masse inspirasjon å hente til kampanjen vår om soya i norsk landbruk – for å basere landbruket vårt på landran i Brasil er vel ikke en bærekraftig landbrukspolitikk, ei heller en robust måte å drive jordbruk på? Dette er et av mange gårdsbesøk vi i Spire har i disse dager for å komme nærmere de gode alternativene.
trær
Besøket begynte med Annes varmende og velsmakende sellerisuppe, og spekemat. Rundt bordet satt Morten og Anne (husbonden og matmora på bygdespråket), Trevor og Cody (to amerikanere som jobber på gården mot mat og losji, gjennom wwoof), og Maria, Terje og meg, to Spirer og en kjæreste (min) som er på besøk for å lære. Det gikk i norsk og engelsk om hverandre og – foruten at jeg tok han ene for å være Amish på et tidspunkt – gikk det hele svært smertefritt. Det var faktisk riktig hyggelig! Til kaffen kom båndopptakeren og intervjuguiden frem – det skal jo bli rapport av det her, tross alt. Da fortalte Morten oss at konsekvensene av dagens landbrukspolitikk er en sentalisering av landbruket med færre og større bruk i sentrale strøk, der det er dårligere beiteforhold og derfor et større behov for soya. Etter litt generelt snakk rundt gården og hvilke dyreraser de har (vi kommer tilbake til det), gikk samtalen fort over til mediaoppslagene i våres rundt innholdet av palmeolje (i konvensjonell drift palmitinsyre som er utvunnet av palmeolje) i kraftfôr til drøvtyggere og oppdrettsfisk. Det viser seg at vår gode mann Morten er kilden til debatten, da han i våres sendte ut en mail til en rekke journalister hvor han avslørte hvor stor andel palmeolje det er i kraftfôret – noe bøndene ikke visste, ei heller forbrukerne. NRK tok tak i saken, noe som førte til at leverdandører av kraftfôr kuttet ut palmeolja fra sitt økologiske kraftfôr. Skal du ikke støtte palmeoljeindustrien, må du altså handle økologisk kjøtt. Mari Gjengedal, lederen i Spire, fulgte imidlertid opp denne debatten med et leserinnlegg i Nationen 1.april der hun minnet om at soya ikke er noe godt alternativ når man kutter i palmeoljen: «Hva er alternativet til palmeolje?» For soyaolje er det fortsatt i både økologisk og konvensjonelt kraftfôr. Men det skal det bli en slutt på!

Smørkrisa fikk større konsekvenser for norske bønder og regnskogen enn for oss forbrukere – det sørger TINE for.
Husker dere matkrisa? Det gjør TINE, og dette merker bøndene. TINE bestemte seg raskt for at de stakkars forbrukerne aldri igjen skulle måtte føle smerten av ikke å kunne kjøpe smør i butikken: Fettprosenten i melka måtte økes! En effektiv måte å gjøre dette på er å tilsette palmitinsyre og soyaolje i kraftfôret. TINE kommer til Uksum gård tre ganger i uka og henter melka til kyrene, og hvis de måler fettprosenten til under fire prosent blir det økonomiske sanksjoner – for her er det TINE som bestemmer innholdet i melka, ikke kroppen til kua – og i alle fall ikke bonden. Selvsagt kan du la kua di gresse ute, men sørg i alle fall for at hu får nok kraftfôr til å produsere feit nok melk for julesesongen! Vi vil bade i smør, om denne så kommer fra brasiliansk, indonesisk og malaysisk palmeolje. Men palmeolje i fôret har sine helsemessige konsekvenser, forteller Morten. Han viser til forskning gjort av Anne Haug ved NMBU som viser at forsøkspersoner som spiste kylling avla opp på palmeoljefôr fikk mindre omega 3 enn de som spiste kylling som ikke hadde fått palmeolje. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det her, men nå vil jeg heller vise fram resten av gården – så les heller rapporten når den kommer i februar!

Høner i trærne
Morten tar oss med på en hilserunde rundt på gården. Første stopp er hønsegården der jærhønene – den siste gjenlevende norske hønserasen – vandrer fritt rundt ute, men tar turen inn når matfar kommer med mat. Man må sjekke trærne etter høns, forteller Morten, for disse urhønene kan flakse opp og sette seg der. Jeg forsøker å se for meg ross308 (den kyllingrasen vi benytter i kylling- og eggindustri i Norge, designet i England) forsøke å flakse den feite kroppen sin noen meter opp i lufta, men legger fra meg tanken da bildet ikke var så underholdende. Vi titter rundt og forsøker å ikke skremme hønene. De bryr seg uansett ikke å mye om oss, men er mer opptatt av Morten og av hverandre. Vi knipser litt til rapporten og filmer litt til dokumentaren som Martin og Knut Martin skal lage og bemerker oss samtidig at dette er et fint høneliv – et dyrehold som Anna og Morten bør være stolte av å tilrettelegge for.

Jærhøna trives ute, men tar tuen inn når matfar kommer.

Jærhøna trives ute, men tar tuen inn når matfar kommer.

Gårdstunet
Etter at vi har sagt hade til hønene og hanen går turen videre gjennom skoverkstedet, gjennom tunet, innom gårdsbutikken og inn i fjøset.

I grønnsakshagen dyrkes det både til egen husholdning og til salg i gårdsbutikken og til Oslo Kooperativ.

I grønnsakshagen dyrkes det både til egen husholdning og til salg i gårdsbutikken og til Oslo Kooperativ.

Hun her er av den gamle rasen Vestlandsk Fjordfe. Tre dager i uka er hun ute på beitet.

Hun her er av den gamle rasen Vestlandsk Fjordfe. Tre dager i uka er hun ute på beitet.

Man sier at hunden er menneskets beste venn, men ifølge Morten gjelder dette heller kua. Mer lojale dyr enn det finner man ikke. Og kua klager ikke. Hu finner seg i det meste. Huff, sir Maria, for kua har det jo ikke alltid så godt i det industrielle dyreholdet. Men kuene, kalvene og oksen til Anne og Morten trives nok. De får masse utetid og mye omtanke.

Kalvene går fritt i båsen sin.

Kalvene går fritt i båsen sin.

Det er ro i fjøset og det er ganske trivelig når man er vant til å være omringet av trikker, biler og asfalt å få lov til å klappe litt på dyra. Kåpa mi smaker visstnok veldig godt også, så kommunikasjonen er til dels toveis.

Trevor rengjør båsen der Oksen med stor O og kalvene vandrer fritt.

Trevor rengjør båsen der Oksen med stor O og kalvene vandrer fritt.

Det er her det skjer. Amerikanerne Cody og Trevor er på plass for å møkke skit og gjøre annet fjøsarbeid, og Anne og Morten gir mat, melker og annet som hører med i drifta fjøset. Kuene følger med, men er mest opptatt av å tygge i seg høyet defår tildelt i tilpassa mengder.

Hvordan landbruk skal vi investere i gjennom vår kjøpekraft og politiske stemme?
Når man vandrer rundt i fjøset med dyra er det vanskelig å tenke seg et landbruk og husdyrhold som ikke legger opp til maksimal dyrevelferd og god liv for dyr og mennesker. Hvorfor er det viktigere at kua produserer feit melk enn at hu beiter ute og har et ellers sunt liv? Når man legger for mange begrensninger på dyreholdet som ikke handler om etikk, men om profitt, risikerer man at beslutningene fører til forverring for mennesker, natur og miljø. Da får man et dyrehold der kua ikke får slippe ut av båsen sin og ikke får ha sex med annet enn en insiminasjonsstang innført av en menneskearm. På Uksum gård tar oksen seg av den jobben. Her har Listhaug en lekse å lære, for man kan ikke drive jordbruk etter bedriftsøkonomiske prinsipper, som Morten sier. Listhaug vil ha sentralisering og effektivisering, men ifølge Morten tør ikke bankene gi ut lån til driftsbyggene, så da må bøndene låne av Innovasjon Norge. Når bankene ikke tør å gjøre denne investeringen, hvorfor pålegger vi den likevel på bøndene? Det er rett og slett ikke fornuftig business det her, og det er heller ikke fornuftig samfunnsutvikling.

Det finnes mange gode alternativer til denne utviklinga, og Uksum gård er en av dem. Det er ikke bare politikerne og de store selskapene som bestemmer utviklinga innen jordbruket i Norge, men også bønder og forbrukere. Når bønder og forbrukere hever stemmen, slik man gjorde i våres, skjer det ting! Felleskjøpet, andre kraftfôrleverandører, TINE, Listhaug, med flere er nødt til å få vite at det finnes stemmer i samfunnet som er villige til å overdøve lommeboka deres. Og det gjelder oss forbrukere også. Da vi spurte Morten om hva han ønsket av forbrukerne var svaret enkelt. Når vi står foran varen i butikken må vi spørre oss selv om hvordan denne er produsert, hvor den kommer fra og om det kommer noe godt eller vondt ut av at vi kjøper den. Jeg er enig. Vi bestemmer tross alt selv hvordan fremtid vi ønsker å investere i. Palmeolja er på mange måter en suksesshistorie – også når det kommer til landbruket. Nå har man ikke lenger palmeolje i økologisk kraftfôr. Soya er neste ut!

Skrevet av Nora Hougen
Bilder: Maria Skaare, Terje Brudal og Nora Hougen

2 comments on “Byfolk på bøgda
  1. Pingback: Spire – Byfolk på bøgda | uksumgard

  2. Pingback: Spirebloggen | Kampanje og selvransakelse- Refleksjoner fra en ny Spire

Leave a Reply