Investeringsavtalene: En ulv i fåreklær!

I disse dager tas det stilling til om Norge skal fremforhandle bilaterale investeringsavtaler med utviklingsland. Saken er ute på høring, og har fått stor respons fra sivilsamfunnet og næringslivet i Norge, så vel som fra aktører utenfor landets grenser.

Av: Ragnhild Vognild, Politisk Nestleder

Stortinget arrangerte tirsdag 8. april et seminar om temaet, der målet var å få presentert forskjellige syn på avtalen som nå ligger på forhandlingsbordet. Oppfatningene av hvilke konsekvenser disse avtalene vil få spriker enormt.

Anne Blake, politisk leder i Nærings- og Handelsdepartementet, innledet seminaret med å presentere avtalene fra departementets ståsted. Hun poengterte at avtalen vil sikre norske interesser i utlandet og gjøre norske investorer bedre rustet i kampen om å få investere. Hun snakket også varmt om at disse avtalene ikke strider mot norsk utviklingspolitikk og at de vil fremme utvikling i utviklingsland. Disse avtalene vil blant annet sikre norske investorer erstatning fra staten i landet de har investert i, dersom vilkårene endrer seg og gjør den norske investeringen mindre lønnsom. Men Blake kunne forsikre oss om at det kun var ved ”omfattende inngrep” eller diskriminering at Norge kan kreve erstatning fra staten de har investert i.

Omfattende inngrep? Hva er egentlig det? Yash Tandon, direktør på South Center i Geneva, var tydelig da han la fram sitt syn på investeringsavtalene. Norge må ikke fremforhandle og signere disse avtalene, da det vil føre til rekolonialisering av utviklingsland og redusere deres selvråderett. Avtalen vil frata utviklingsland muligheten til å sette egne kriterier for utenlandske investeringer, samt muligheten til å beskytte egne nasjonale investeringer. Et eksempel på et ”omfattende inngrep”, som vil føre til søksmål mot utviklingslands stater fra eventuelle investorer, er sterkere miljølover. En ny miljølov om for eksempel påbudt rensing av forurensende utslipp som vil gi økte utgifter for investorene, vil kunne føre til at staten må betale en erstatning til investoren. Tandon poengterte også at det skjer mange investeringer i dag, uten slike avtaler, og at det er svært merkelig at en stat skal forsikre en investors investeringer utover det som står i nasjonale lovverk.

Linn Herning, leder i handelsgruppa i utviklingsutvalget, hadde fått i oppgave å legge frem sammenhenger og utfordringer i norsk utviklings- og handelspolitikk. Herning poengterte at norsk utviklingspolitikk og norsk handelspolitikk absolutt ikke er det samme, og at det ikke finnes noen utviklingsargumenter i investeringsavtalene slik de ser ut i dag. Det er et argument som kan være utviklingsfremmende, nemlig at slike avtaler vil kunne føre til flere investeringer i utviklingsland. Men har dette argumentet noe hold? Herning fortalte at om et land har investeringsavtaler eller ikke, kommer langt ned på listen over faktorer som er viktige for investorene før de foretar investeringer. Så en må spørre seg om investeringsavtaler er et utviklingsfremmende verktøy overhode.

Det er tydelig at mange ikke har satt seg nok inn i hvilke konsekvenser slike avtaler vil ha for utviklingsland. Det er feil av Norge å pakke en avtale inn i utviklingsretorikk, når det ikke er annet enn et verktøy for å beskytte norske interesser. Spire krever at politikerne tar høringsinnspillene på alvor og skrinlegger planene om nye investeringsavtaler!

One comment on “Investeringsavtalene: En ulv i fåreklær!

Leave a Reply