Betal fattige for å kjøpe mat lokalt

Verdens matvareprogram (WFP) trenger $700 millioner mer for å kunne distribuere samme mengde mat som de gjorde i 2007. Kan pengene gå direkte til fattige mennesker slik at de kan kjøpe mat på det lokale markedet i stedet for at det flys inn enorme mengder med frokostblanding? Vi ser litt nærmere på dette forslaget.

Av: Andreas Viken Førster

The Economist tar i ukens utgave til orde for at WFP skal få utvidet sitt virksomhetsområde og skriver: “At the moment, it mostly buys grain and doles it out in areas where there is little or no food.” Dette er selvfølgelig nødvendig der det ikke finnes mat i det hele tatt. Men det skader lokale markeder dersom WFP distribuerer mat i stedet for at fattige kan kjøpe mat av lokale produsenter. Utfordringen ligger i å senke lokale priser uten å skade bønders inntekt, skriver The Economist, og dette gjøres ved å distribuere cash i stedet for mat. Måten det bør gjøres på er gjennom å støtte mat-for-arbeid programmer og tiltak for å sikre sosiale rettigheter.

Dagbladet har snakket med forskeren Eirik Romstad ved Universitet for Miljø- og Biovitenskap på Ås. De stilte ham spørsmålet: “Kan man gi deler av befolkningene direkte pengestøtte isteden så de kan kjøpe mat og dermed holde oppe etterspørselen etter landbruksvarer?” Svaret fra Romstad var: “Vel, det er en god tanke, men man risikerer at det spises opp av økt inflasjon.”

Så hvem har rett? Romstad berører også spørsmål om norsk landbrukspolitikk og sier: “Norge er et lite land med en beskjeden matproduksjon. Vårt bidrag til å holde matprisene nede er derfor tilsvarende lite, men det kan være en betydelig signaleffekt av at Norge fortsetter en landbrukspolitikk med betydelig produksjonsstøtte. Når et land som Norge kjører en slik politikk, blir det også mer legitimt for de store aktørene som USA og EU å gi subsidier til å produsere mat. De langsiktige negative virkningene av dette for folk i den tredje verden er godt dokumentert.”

På den annen side har landbruket i Norge også en verdi gjennom bevaring av kulturlandskap, og at man holder importen av landbruksprodukter nede. Dette er også et omdiskutert tema, men bildet er nok noe mer nyansert enn hva Romstad sier til Dagbladet.

Selv kan jeg ikke gi noe godt svar på om cash til fattige, slik at de kan kjøpe mat er en god løsning. Men synspunkter på dette vil jeg gjerne høre.

3 comments on “Betal fattige for å kjøpe mat lokalt
  1. Når Romstad påstår at “cash til fattige” kan spises opp av inflasjon glemmer han at hele opplegget forutsetter en markedspris som overgår u-landshusholdningenes kjøpekraft. Economist etterspør “cash til fattige” slik at husholdningenes betalingsevne skal konvergere opp mot markedsprisen, dette gir kun marginal inflasjon.

    Problemet med “cash til fattige” er at tiltaket hemmer lokale produksjonsinitiativ i fattige land. På kort sikt og i spesielle tilfeller kan sikkert pengeutbetalinger fungere, men jeg tror det er svært farlig å basere “the grand strategy” på slik tankegang.

    Romstad overdriver signaleffekten av å legge ned norske subsidier, men etter min mening er det likevel riktig løsning: Ved å fjerne subsidiene i norsk landbruk kommer vi ikke til å endre verdensprisen for mat, men vi kommer til å importere mer. Effekten er at en del mattyper i Norge blir billigere (fordel for norske husholdninger), og at velstand genereres i de regionene vi importerer fra. Samtidig må tidvis dumping fra OECD-land opphøre totalt. Dumping gjør markedet usikkert; færre u-landsbønder tør å investere i egenproduksjon. Dette resulterer selvsagt i lavere produksjon i u-land!

  2. Drago,

    Helt enig i at distribusjon av cash i stedet for mat ikke er en langsiktig løsning. Og selv om jeg ikke nevnte det sier også lederen i The Economist det samme.

    Men som et alternativ til matvarehjelp fra Vesten er et slikt initiativ definitivt interessant. Spørsmålet om hva som er en riktig strategi på lang sikt er likevel vanskelig å svare på.

    Kanskje kan utfallet av matkrisen være en endring til det bedre hva angår internasjonale strukturer for handel. Det vil tiden vise.

    Selv var jeg skeptisk når jeg først hørte pengedistribusjon som en mulig vei å gå. Umiddelbart tenkte jeg at det ville føre til økt inflasjon. Men forholdene i de landene et slik initiativ kan være aktuelt gjør at jeg tror det ikke vil føre til nevneverdig inflasjon.

    -Andreas Viken Førster

  3. Pengedistribusjon kan være en meget god løsning, men det forutsetter at lokale produsenter kan respondere på prisøkningen med større produksjon. Dersom det ikke skjer, er det liten grunn til å subsidiere lokalt forbruk på den måten. Inflasjon er også et viktig moment i dette. Matprisene stiger jo nettopp fordi større velstand gir større kjøpekraft, som igjen fører til økt etterspørsel. Når denne økte etterspørselen ikke korresponderer med økt produksjon får man økte priser, som jo er inflasjon.

    Det dreier seg egentlig om klassisk Keynesiansk tankegang: Det er ledig produksjonskapasitet, men det er ikke lønnsomt å ta den i bruk, fordi ingen har penger å kjøpe for. Løsningen er å spytte inn mer penger: Folk kjøper varer, det produseres mer, det ansettes flere, og fler får råd til å kjøpe varer, osv…

    Når man i Malawi får rundt 1200 kg mais pr hektar, mot 12000 i Nederland, er det åpenbart at det er mye ledig produksjonskapasitet i Malawi. Problemet er at det er ulønnsomt å bruke mer effektive innsatsfaktorer, å investere i irrigasjon, og å lære seg nye landbruksteknikker.

    Paradokset ligger i maisprisen. Går prisen over 20 Kwacha/kg blir det sult fordi mange fattige ikke har råd til å kjøpe mat, går prisen under blir produksjonen lav fordi det ikke er lønnsomt å bruke hverken teknoogiintensive teknikker som gjødsel og hybridfrø eller mer økologiske teknikker som er mer abreidsintensive. Malawi er på mange måter unikt, men på dette området er det mange grunner til å generalisere paradokset.

    Men, som Romstad påpeker, kan det være gode grunner for å tro at høyere pris ikke fører til økt produksjon, og da vil en pengeoverføring kun føre til enda høyere matpriser (Hvorfor husholdene reagerer forkjsellig er det skrevet mange bøker om, så jeg skal ikke gå inn på det her. Interesserte kan send emeg en epost, så skal jeg sende et par .pdf’r med oppklarende detaljer).

    Men en ting kan vi si for sikkert: Kortsiktig matvarehjelp som midlertidig presser ned prisene til produsenter vil i hvertfall ikke hjelpe i det lange løp. Det vil ha eksakt samme effekt som dumping, og senke fremtidig produksjon.

Leave a Reply