Prissjokk på mat i Norge?

Nei, det blir det nok ikke i følge en artikkel på E24. Men så er det jo sånn at verden er større enn Norge. Derfor er det viktig at det jobbes for en landbrukspolitikk som kan fø alle verdens mennesker. Dette er ingen umulig oppgave, men det er mange hindringer på veien.

Matvareprisene i Norge er forholdsvis stabile sammenlignet med utviklingen i andre land. I SSB har Lasse Sandberg ansvar for å måle prisveksten i Norge. Til E24 sier han: “I Norge er det strenge importreguleringer på en rekke matvarer. Prisen på den norskproduserte maten settes i stor grad i landbruksoppgjøret mellom bøndene og staten. Det betyr at maten i Norge er dyrere enn i de fleste andre land, men verner også norske forbrukere for mye av den prisvekten vi nå ser internasjonalt.”

Vi hører ofte snakk om hvor dyrt det er med mat i Norge, men samtidig gir dette oss trygghet i form av stabile priser. Også kan det faktisk ha seg sånn at vi betaler en rettferdig pris for den maten vi spiser. I Norge er vi heldige, de aller fleste har aldri sultet og kommer sannsynligvis heller aldri til å gjøre det. For at dette skal bli mulig også i resten av verden må landbrukspolitikken endres. Utviklingsfondet og Spire jobber begge for å oppnå en politikk som sikrer mat til alle mennesker på en rettferdig måte.

Og måten, den er oppsummert godt i en fersk artikkel fra Utviklingsfondet: “Det trengs endringer i landbruket som gjør at vi kan øke matproduksjonen på en bærekraftig måte, god forvaltning av det biologiske mangfoldet og ny kunnskap og bruk av fornybare ressurser. Et internasjonalt regelverk for produksjon og omsetting av biodrivstoff må til, og rike land må betale mer for maten. For å kunne opprettholde og øke matproduksjon i utviklingsland, er det nødvendig og satse på bærekraftig landbruksbistand i kombinasjon med tilpasningstiltak i forhold til klimaendringer.”

Uten mat og drikke, duger helten ikke. Vi har alle et ansvar for å bidra til at alle verdens helter har mat og drikke på bordet. Heldigvis er det enkelt å bidra. Enten du tar sykkelen til jobben i stedet for bilen, eller du melder deg inn i Spire, eller blir fastgiver til Utviklingsfondet så bidrar du. Alt du gjør for å redusere dine egne CO2-utslipp hjelper fordi klimaendringer vil ramme de fattige i sør hardest. Vi kommer til å servere flere tips til hva du kan gjøre for å redusere utslipp i tiden framover, så vi håper du kommer til å følge med.

God helg!

One comment on “Prissjokk på mat i Norge?
  1. Egentlig burde vi ikke merke disse prisene i Norge i det hele tatt. Vårt matmarked er så godt avsondret fra resten av verden at vi på mange måter lever i vår egen lille matboble. Dette til tross for at vi importerer rundt 50% av kaloriinntaket vårt – importavgiftene i Norge er generelt svært høye (til og med fra MUL, som i utgangspunktet har nulltoll på eksport til Norge, betales dette. Det skyldes at byråkratiet for å få refundert importtollen er så tungrodd at det ikke er lønnsomt å benytte seg av denne lovfestede rettigheten).

    Men er det en god ide å sørge for at alle land på kloden lever i hver sin “boble”? Neppe.

    Det vi trenger er sterkere insentiver for å benytte seg av global produksjonskapasitet, og bedre sosialforsikring for fattige bønder. Det første vil bedres ved:
    1. Å globalisere markeder i større grad heller enn mindre grad enn det de er i dag. Dette gjelder sevsagt speiselt på basisvarer som (tørkede) kornrodukter og belgfrukter (og de sprer jo heller ikke smitte i samme grad som f eks kjøttvarer og halvfabrikata).
    2. Ved å fase ut subsidier til ikke-spiselige jordbruksprodukter som f eks tobakk og bomull, samt utfasing av de miljøfiendtlige biodrivstoff subsidier i Nord (Sukkerrør fra Brasil stiller i en annen klasse enn Amerikansk mais).

    Dette gir insentiver til å produsere mat. Men bare insentiver bringer oss ikke så langt. MAn har f eks store insentiver for å jobbe i de aller fleste land, allikevel er det få, f eks i Malawi, som har noe vi i Norge ville kalle en jobb. Ergo trengs det ikke bare insentiver for å jobbe, det trengs også jobber. Landbruk stiller her i en særstilling, fordi produksjonen er prisgitt endemisk risiko mtp eksterne sjokk i form av spesielt vær, men også andre sosiopolitiske hendelser. Det medfører at de aller fleste småbønder i u-land er det vi kaller risikoaverse – de tar ikke risiko. Dette igjen forhindrer dem fra å investere i ny kunnskap, nye produksjonsmetoder, og starte med nye produksjonsmidler som mer produktive frø og gjødslingsteknikker, investere i irrigasjon, osv. Det sørger for kunstig lav innovasjonsevne, og at man ikke skaper verken det antallet arbeidsplasser eller like produktive arbeidsplasser som man ellers kunne ha gjort i jordbruket.

    For å sikre en sikker tilgang på og produksjon av mat i verden, må mye av dette bedres for verdens fattige bønder. De trenger et sosialt sikkerhetsnett, slik at man kan ta risiko uten at feiling betyr sultedøden. Det må være mulig å gå konkurs noen ganger, å tilegne seg ny kunnskap gjennom prøving og feiling. OG man trenger selvsagt et langt større tilbud av ikke-jordbruksrelaterte arbeidsplasser i u-land. Men det siste kan ikke gjenomføres uten det første. Resultatet ser vi nå – en voldsom velstandsøkning i Kina, India, og en del andre steder begynner å føre til redistribusjon av mat. Matkaken har ikke økt, men kjøpekraften har endret seg, dermed vil noen tape, og man får åpenbart demonstrasjoner.

    Den eneste måten å unngå dette på er å sørge for at økonomisk utvikling går hånd i hånd med produktivitetsøkning og utvikling i landbruket.

Leave a Reply