Our dream is a world free of poverty

Skrevet av: Andreas Viken Førster

Spire er representert i styret til Slug (Slett U-landsgjelda) ved Andreas Viken Førster. Forrige uke tok han turen over dammen til selveste D.C. for å representere Slug da Verdensbanken arrangerte konferansen “Debt Relief and Beyond”.  Andreas rapporterer fra konferansen på Slugs nettsider – der en i disse dager også har en glimrende sjanse til å få skrevet under på Slug, Changemaker og Kirkens Nødhjelps kampanje. Gjeldsslettekampanjen krever blant annet at norske myndigheter går gjennom utestående norske gjeldskrav og sletter eventuell illegitim gjeld.  Hele saken fra Andreas er også gjengitt i sin helhet under:

Innenfor dørene hos Verdensbanken står det skrevet med store bokstaver: “Our dream is a world free of poverty.” En nobel visjon som jeg selvfølgelig er enig i. Torsdag og fredag i forrige uke arrangerte Verdensbanken en konferanse om gjeld og utvikling med tittelen “Debt Relief & Beyond”.

Gjeldsspørsmålet står sentralt dersom vi skal nå Verdensbankens visjon om en verden uten fattigdom.
Vi som deltok fikk to interessante dager med paneldebatter rundt forskjellige temaer om gjeld og utvikling. Her var representanter fra Verdensbanken, IMF, OECD, privat sektor, sivilsamfunnet og andre samlet til en konferanse som i utgangspunktet virket svært lovende. Men hvor bra kan det egentlig bli med svært lite representasjon fra land i sør og sivilsamfunnet? Spørsmålet kan stå ubesvart, men skylden kan ikke legges på Utenriksdepartementet, selv om de finansierte konferansen.
Mange av debattene var sentrert rundt Verdensbankens HIPC (Heavily Indebted Poor Countries) initiativ, som tar sikte på å redusere gjelden til de landene med størst gjeldsbyrde. Detaljene i HIPC blir fort tekniske, men det er altså Verdensbankens viktigste gjeldssletteinitiativ og så langt har 33 land fullført programmet.

En av sesjonene handlet om ansvarlig lånegiving. Norge er en av pådriverne for å ta opp dette temaet internasjonalt, og det er gledelig å se at dette står i fokus på en så viktig konferanse som denne. Sesjonen ble ledet av Henrik Harboe, avdelingsdirektør i seksjon for multilaterale bank- og finansspørsmål i Utenriksdepartementet. I panelet satt blant annet EURODADs (European Network on Debt and Development [legg inn hyperlink til www.eurodad.org]) Mark Wilks.
Hans presentasjon av både historiske tilfeller av uansvarlig långiving som har ledet til tilfeller av illegitim gjeld, og hvilke metoder man kan benytte seg av for å unngå nye tilfeller fikk varierende mottakelse. Det er store uenigheter om man bør slette for eksempel diktatorgjeld som går mange tiår tilbake i tid. Det er flere eksempler på land som fortsatt betaler for tidligere regimers urett.

Selv er jeg av den mening at dersom man ikke tar et oppgjør med historien og det ansvaret som ligger på mange långivere, vil det bli vanskelig å samle oppslutning om et regelverk som skal hindre nye tilfeller av uansvarlig långiving i fremtiden. Wilks presenterte også EURODADs charter om ansvarlig långiving som bør kunne legge grunnlaget for et internasjonalt regelverk som omfatter rettferdighet og ansvarlighet i fremtidige låneavtaler.

Dessverre er det mange som ikke ønsker å slette historisk gjeld på grunnlag av at långiver har opptrådt uansvarlig. Det eksisterer en oppfatning som noe spissformulert kan oppsummeres slik: “Hvis vi først gir gjeldsslette til et land på bakgrunn av långivers ansvar, så vil alle land med utestående gjeld komme løpende og rope om gjeldsslette.”
En ex post (fancy begreper og akronymer er en favoritt i slike forsamlinger) tilnærming ble blant annet av Michael Kremer, Gates professor of Developing Societies ved Harvard, hevdet å være lite hensiktsmessig. Han tok til orde for en ex ante-løsning hvor man kan etablere en mekanisme for gjeldssanksjoner på lik linje med de sanksjonsmulighetene man har for handel i dag. Han ser for seg en løsning hvor for eksempel Sikkerhetsrådet i FN kan operere denne mekanismen. Det kan stilles store spørsmålstegn ved FNs myndighet og gjennomslagskraft dersom man skulle få på plass et slikt system.

I løpet av konferansen reagerte både jeg og andre fra sivilsamfunnet på begreps- og språkbruken i debatten. Dette er spørsmål som handler om grunnleggende menneskerettigheter, og det er millioner av mennesker globalt som lider under sine lands gjeldsbyrde. Likevel var det i hovedsak Wilks som omtalte problematikken på et menneskelig plan. Mange av paneldeltakerne snakker kun om “sovereigns”, “clients”, “treatments” og unnlater elegant å se på gjeldsspørsmålet fra et rettferdighets- og menneskerettighetsperspektiv.

Likevel kan vi ikke undervurdere nytten av at disse spørsmålene tas opp på en konferanse av dette omfanget. Den jobben gjeldsbevegelsen gjør er svært nyttig. Selv om IFIer i dag er der gjeldsbevegelsen var for ti år siden, så går det fremover. Selv Verdensbanken har nå kommet til erkjennelsen at kondisjonalitet ikke er veien å gå; det tok omtrent ti år.

Til slutt en liten akronym-quiz (hvilket tall hører til hvilken bokstav?):
1. WB    
2. IMF
3. HIPC
4. LICs
5. MDGs
6. IFI
7. EURODAD
8. OECD
9. MDRI 
10. FN

Fasit:
1. World Bank
2. International Monetary Fund
3. Heavily Indebted Poor Countries
4. Low Income Countries
5. Millennium Development Goals
6. International Finance Institutions
7. European Network on Debt and Development
8. Organisation for Economic Co-operation and Development
9. Multilateral Debt Relief Initiative
10. Forente Nasjoner

One comment on “Our dream is a world free of poverty
  1. På tide med en ny post, synes jeg 😉

    Gjeldsslette burde ikke være så vanskelig, mener nå jeg. det er viktig å se på insentivene her, og diktatorer har alltid insentiv til å ta opp så mye lån som mulig. Uansett hvordan disse lånene blir gitt, så vil de før eller siden ende opp i lommene hans.

    Videre er det slik at dersom det IKKE gis gjeldsslette, vil ekstrem belåning virke som et motinsentiv for regimeendring, fordi et nyyt regime ikke vil ha tilgang på annet enn gjeld, og det kan man verken berike seg selv eller andre på. Dermed sementeres diktaturet, og det øsnker vi ikke.

    Så dersom vi ikka kan gjøre stort med diktatorens insentiv til å låne over pipa, hva kan vi gjøre? Jo, vi kan redusere utlåneres insentiver til å låne penger til diktatorer. Og det er enkelt!

    Dermed burde man effektivt begrave HIPC-alternativet. Det er elendig i denne sammenhegnen. I stedet burde man ha et NDPC initiativ. Newly Democratizing Poor Country.

    Gjeldsavskrinvinger er et klart insentiv for reformvenlige krefter, de vil jo dermed ha ressurser til å faktisk gjøre noe. Men hvordan skal man definere et NDPC?

    Man bør IKKE fokusere på valg. Gjennom valgfusk, noe som er endemisk i de aller fleste fattige land (og noen rike) kan valg lett bli et instrument for en herskende elite. Videre har Paul Colliers forskning pekt på at valg fører til populistisk og kortsiktig pengebruk, som ender med økonomisk katastrofe (det har vi også sett i et par rike land).

    I stedet bør man fokusere på det et reformvennlig regime trenger, nemlig god kontakt med befolkningen. Og da er det to ting som virker, og det er organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. Organisasjoner og medier vil fortelle myndigheter hva folk flest synes om politikken som blir ført, og dermed kan ledere ta bedre valg.

    Videre er det viktig å stimulere til lokalt entreprenørskap og lokal æringsutvikling, men den politikken som skal sørge for dette må komme fra de det gjelder, ikke WB. Altså er en dialog med næringsliv og ikke minst småbønder essensiell, og det oppnåes vel best gjennom organisasjons- og ytringsfrihet?

    Nei til HIPC – ja til NDPC!

Leave a Reply